Georgia

Innledende faktaopplysninger

Statsoverhode: President Mikhail Saakasjvili (valgt første gang i januar 2004)
 
Beliggenhet: Republikken Georgia ligger sør for Kaukasus-fjellene og grenser til Russland i nord, til Aserbajdsjan i øst, til Tyrkia og Armenia i sør og til Svartehavet i vest.
 
Kontroll over territorium: Georgia omfatter formelt Abkhasia og Sør-Ossetia. Men landet har ingen direkte kontroll over disse områdene som i praksis har brutt ut av Georgia.

Tiden etter oppløsningen av Sovjetunionen

Georgia erklærte seg som en selvstendig og suveren stat i april 1991, løsrevet fra Sovjetunionen som gikk i oppløsning senere på året. I mai samme år ble Sviad Gamsakhurdia, leder av parlamentet siden 1990, valgt til president med over 86 prosent av stemmene. Han ble snart beskyldt for å være autoritær og føre en nasjonalistisk politikk. I desember 1991 brøt det ut væpnet konflikt mellom opposisjonen og regimet. Gamsakhurdia ble styrtet allerede i januar 1992.
Gamsakhurdias tilhengere, de såkalte sviadistene, iverksatte omfattende demonstrasjoner i kjølvannet av Gamsakhurdias avgang. Det ble en urolig tid med store interne konflikter. Samtidig eskalerte konfliktene om Abkhasia og Sør-Ossetia til full krig. Abkhaserne og osseterne ønsket løsrivelse fra Georgia.
 
Eduard Sjevardnadse, tidligere utenriksminister i Sovjetunionen, tiltrådte som formann for Det georgiske statsråd i mars 1992. Før det var landet en kort periode blitt styrt av et militærråd, med Tengiz Kitovani, lederen av Nasjonalgarden og Dzjaba Ioseliani, lederen av den paramilitære organisasjonen Mkhedrioni. Begge var sentrale ved avsettelsen av president Gamsakhurdia.  Eduard Sjevardnadse ble valgt til president i november 1995 med ca. 75 prosent av stemmene. Han framsto som en redningsmann med sikte på å løse konfliktene med utbryterne i Abkhasia og Sør-Ossetia og i forsøket på å stabilisere økonomien.
 
Sjevardnadse skaffet seg etter hvert stadig mer kontroll. Dzjaba Ioseliani ble arrestert etter et attentatforsøk mot presidenten i 1995. Sjevardnadse ble igjen utsatt for et attentat i februar 1998, og ryktene om hvem som sto bak attentatet var mange. Sjevardnadse hadde fiender både blant den avsatte president Gamsakhurdias tilhengere og den oppløste paramilitære organisasjonen Mkhedrioni. Dessuten fikk han fiender på grunn av sin antikorrupsjonskampanje.
 
Sjevardnadse ble gjenvalgt i 2000 med ca. 80 prosent av stemmene, og han satt som president til han måtte trekke seg under den såkalte Roserevolusjonen i 2003. Sjevardnadse klarte ikke å bedre vanlige folks økonomiske situasjon. Han klarte heller ikke å bekjempe den store korrupsjonen i landet. Tvert imot ble regimet selv anklaget for utstrakt korrupsjon og vanstyre. Forventningene til Sjevardnadse var store, og skuffelsene ble desto større.
 
Georgia var under Sjevardnadse relativt demokratisk, særlig sammenlignet med andre tidligere sovjetrepublikker. Valgene ble lenge karakterisert som til dels frie og rettferdige. Opposisjonen kunne drive sin virksomhet relativt fritt. Men misnøyen over manglende resultater og autoritære trekk ble stadig større.

Roserevolusjonen 2003

Fra 2001 trådte tre dynamiske politikere fram som Sjevardnadses største opponenter. Den mest framtredende var Mikhail Saakasjvili som senere ble president. De to andre var Zurab Zjvania og Nino Burjanadse. Saakasjvili er utdannet jurist og var justisminister i Sjevardnadses regjering i 2000. Han trakk seg fra sin ministerpost fordi han mente regjeringen ikke hadde nok vilje til å rydde opp i korrupsjonen. Han var deretter byrådsleder i Tbilisi hvor han kunne bruke sin posisjon til å fortsette kritikken av Sjevardnadses politikk.
 
Misnøyen med Sjevardnadse toppet seg hos Saakasjvilis tilhengere under parlamentsvalget 2. november 2003. Saakasjvili lå selv an til å gjøre et godt valg, men Sjevardnadse og hans allierte vant valget gjennom omfattende manipulasjon og valgfusk.
 
Folkemasser på titusener demonstrerte mot Sjevardnadse. Opprørpolitiet ble satt inn for å holde styr på demonstrantene, men de unnlot å gripe inn. Studentene som demonstrerte i gatene, overleverte roser til politiet. Etter hvert som Saakasjvili skjønte at politiet ikke ville gripe inn overfor demonstrantene, tok han seg inn i parlamentet med en rose som han overrakte president Sjevardnadse. Bruken av roser blant demonstrantene og av Saakasjvili selv ga navnet til “Roserevolusjonen." Kort tid etter ble Sjevardnadse presset til å gå av.

Et ekstraordinært presidentvalg ble holdt 4. januar 2004 med en valgdeltakelse på over 80 %. Den 36 årige Saakasjvili fikk mer enn 96 % av stemmene. Valget var ifølge OSSE en stor forbedring fra tidligere valg i Georgia med hensyn til demokratiske standarder og menneskerettigheter.

Georgia under Saakasjvili

Forventningene var store til Mikhail Saakasjvili og hans regime. Det ble satt i verk en rekke reformer innen politi- og rettsvesen, næringsliv, infrastruktur, offentlig og sosial sektor, for å nevne noen områder. Kampen mot korrupsjon sto sentralt. Georgia framsto som et vestligorientert land, med klare ambisjoner om NATO og EU-medlemskap. Menneskerettighetene ble i det store og hele respektert, og landet framsto som relativt demokratisk.
 
Utfordringene sto likevel i kø. Saakasjvili lyktes på fredelig vis å gjenvinne kontrollen over den autonome republikken Adsjaria i 2004. Adsjaria hadde da vært under kontroll av den egenrådige Aslan Abasjidse i 13 år. Men forsøket på å gjenvinne kontrollen over Sør-Ossetia i 2008 ble nærmest en katastrofe. Opposisjonen begynte etter hvert å kritisere Saakasjvili for å ha utfordret Russland, en konflikt Georgia var dømt til å tape. I dag er Sør-Ossetia og Abkhasia de facto løsrevet fra Georgia, mens Saakasjvili hadde lovet å få kontroll over separatistområdene.
 
Den reformivrige Saakasjvili fikk etter hvert kritikk for å ha en noe lettvint omgang med rettsstatens prinsipper. Lederstilen ble preget av å være et “one-man-show", og beslutningsprosessene ble mer sentraliserte. I november 2007 var det store, fredelige demonstrasjoner mange steder i landet etter at en tidligere forsvarminister hadde anklaget Saakasjvili for korrupsjon og for å ha planlagt drap. Regimet reagerte med å slå ned på demonstrasjonene, og over 500 demonstranter ble skadet i Tbilisi 7. november. Det ble innført unntakstilstand 7. november som varte til 16. november. Myndighetene fikk kritikk for å ha gått unødvendig hardt til verks. Urolighetene førte til at presidentvalget ble framskutt. 5. januar 2008 fikk Saakasjvili vel 53 prosent av stemmene, med andre ord en klar tilbakegang fra valget i 2004. Ved parlamentsvalget i mai 2008 fikk regjeringspartiet hele 119 av 150 mandater. Opposisjonspartier fikk 30 mandater, men 12 av de valgte nektet å ta imot mandatet og boikotter parlamentet. Valget ble kritisert på grunn av uregelmessigheter, men de fleste observatører syntes å mene at det ikke gikk på bekostning av selve valgresultatet.
 
Opposisjonen har i stor grad boikottet arbeidet i parlamentet. I det hele er opposisjonen svak og splittet. Partier kommer og går, og det dannes stadig nye allianser. De fleste sentrale opposisjonspolitikere benytter ikke-parlamentariske virkemidler. 9. april 2009 startet en bølge av demonstrasjoner der hovedparolen var at Saakasjvili måtte gå av som president. Opposisjonen synes ikke å ha noe klart og enhetlig, selvstendig politisk program. Det kortsiktige målet synes å være å undergrave presidentens legitimitet. Flere tidligere Saakasjvili-medarbeidere har vendt seg mot presidenten, blant dem tidligere leder i parlamentet, Nino Burjanadse.

Den økonomiske situasjonen

I Sovjet-tiden hadde georgierne en langt høyere levestandard enn de fleste andre i Sovjetunionen. Georgia, med sin kyststripe langs Svartehavet og med hovedstaden Tbilisi, tiltrakk seg turister. Andre viktige næringer har vært industri og landbruk. Overgangen fra sovjetrepublikk til selvstendig stat gikk langt fra knirkefritt. Fra å være en av de mer velstående sovjetrepublikkene, er Georgia i dag et av de fattigste landene blant de tidligere sovjetrepublikkene. Konfliktene i og om Abkhasia og Sør-Ossetia har ødelagt mye av grunnlaget for de tradisjonelle næringene. Georgia må håndtere et stort antall internflyktninger. Det anstrengte forholdet til Russland, med russisk boikott av georgiske varer, har ødelagt mye av det tradisjonelle eksportmarkedet. Krigen mot Russland om Sør-Ossetia i august 2008 førte til store materielle ødeleggelser. En økonomisk hjelpepakke fra Verdensbanken og mange donorland var nødvendig for å hindre økonomisk kollaps.
 
Alt i alt bedret den økonomiske situasjonen seg i årene etter Roserevolusjonen i 2003. Men den globale finanskrisen fra rundt 2008 ser ut til å forsterke problemene i georgisk økonomi. Myndighetene anslår at arbeidsledigheten vil stige til rundt 1/5 av arbeidsstokken innen 2010 (arbeidsledigheten var offisielt 14 prosent i 2008.) Andelen personer som lever under fattigdomsgrensen vil ventelig stige fra 23,6 prosent i 2008 til 26 prosent i 2010.
 
Korrupsjonen er fremdeles et stort problem selv om myndighetene har iverksatt tiltak for å bekjempe den.
 
I februar 2009 lanserte myndighetene en plan for å bedre tilgangen til helsetjenester gjennom en ny offentlig helseforsikring.

Abkhasia

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Georgia ble en egen stat i 1991, var Abkhasia en autonom republikk i Georgia. Området grenser til Russland i nord, selve Georgia i øst og sør, og Svartehavet i vest. I praksis har Georgia i dag ingen direkte innflytelse over Abkhasia. Abkhasia har erklært seg som en selvstendig stat, og den innflytelsesrike naboen i nord har anerkjent Abkhasia som en egen stat. Bortsett fra Russland er det bare Nicaragua som har gjort det samme.
 
Allerede i 1992 erklærte Abkhasia seg for løsrevet fra Georgia. De etniske abkhaserne ønsket ikke å være en del av den nye staten Georgia. Georgiske myndigheter svarte med å oppløse nasjonalforsamlingen i Abkhasia og erstattet den med et georgisk militært råd. Men konflikten eskalerte til full krig (august 1992 - oktober 1993). Abkhaserne utgjorde på den tiden bare 17 prosent av befolkningen i Abkhasia, men fikk støtte fra militære grupper utenfra. (De etniske georgierne utgjorde 44 prosent av befolkningen.) Den væpnede konflikten endte med at de georgiske styrkene måtte trekke seg helt ut av Abkhasia i 1993, og separatistene tok full kontroll. En russisk fredsbevarende styrke ble utplassert i området i 1994 etter at en våpenhvileavtale var blitt inngått mellom de stridende partene. Våpenhvilen har, med sporadiske brudd, i det store og hele blitt overholdt, men striden har ikke funnet sin endelige løsning. Utbryterne krever at Georgia skal anerkjenne Abkhasias selvstendighet, mens Georgia på sin side prøver å gjenvinne kontrollen over området.
 
Etter Saakasjvilis vellykkede aksjon i Adsjaria i 2004 for å gjenvinne kontrollen, ble det trukket paralleller til Abkhasia. Saakasjvili viste ved flere anledninger tegn til å innta en forsonlig holdning som kunne åpne for en tilnærming til abkhaserne. Saakasjvili tilbød Abkhasia og Sør-Ossetia en “spesiell status" og understreket nødvendigheten av å bygge nye relasjoner på grunnlag av forståelse og vennskap. Det ble ført en rekke samtaler mellom partene, men uten avgjørende resultat. Situasjonen i Abkhasia er da også svært forskjellig fra situasjonen i Adsjaria. I Adsjaria er befolkningen stort sett etniske georgiere, mens abkhaserne en egen etnisk gruppe. I motsetning til befolkningen i Adsjaria har abkhaserne følt seg overkjørt og diskriminert av georgierne.
 
Både Georgia og Abkhasia har villet diskutere samarbeid innenfor økonomi, handel og humanitære områder. For Abkhasia er løsrivelse og selvstendighet et tema som taes for gitt og som det ikke forhandles om. Tillitsbygging og sikkerhetsspørsmål har stått høyt på dagsordenen. Sikkerhet for Abkhasia er sikkerhet i et forhold mellom to likeverdige stater.
 
Georgias ønske om å gjenvinne kontrollen over Abkhasia synes mindre realistisk enn noen gang. I august 2008 mistet Georgia kontrollen over Kodori Gorge som siden 2006 var det eneste området i Abkhasia som Georgia kontrollerte. Russlands anerkjennelse av Abkhasia og planer om faste russiske militærbaser, blant annet en marinebase, gjør ikke mulighetene for Georgia lettere. I det hele er Abkhasia i praksis avhengig av Russland, militært, økonomisk og politisk. Det er Russland som kontrollerer grensa mellom Abkhasia og Georgia. Russland har gitt russisk statsborgerskap og pass til en stor del av den abkhasiske befolkningen. Men etter den russiske anerkjennelsen av Abkhasia kan det se ut som denne praksisen har stoppet opp. Abkhasia anerkjenner dobbelt statsborgerskap, russisk og abkhasisk, men ikke dobbelt georgisk abkhasisk statsborgerskap.
 
I 1989 var det ca. 525 000 innbyggere i Abkhasia hvorav ca. 90 000 var etniske abkhasere. De aller fleste etniske georgiere flyktet fra Abkhasia under krigen. I dag bor det ca. 200 000 mennesker i Abkhasia. Abkhaserne utgjør også i dag mindre enn halvparten av befolkningen, men innehar praktisk talt alle sentrale posisjoner innen politikk og samfunn. Ellers er armenere og russere folkeslag av en viss størrelse i Abkhasia.
 
De ca. 40 000 etniske georgierne som fremdeles bor i Abkhasia, er konsentrert i Gali-distriktet, sør-øst i Abkhasia. Situasjonen har ofte vært spent i Gali, som nærmest har blitt regnet som “ingenmannsland", der ingen har hatt egentlig kontroll. I kjølvannet av krigen om Sør-Ossetia i august 2008 økte spenningen også i Gali. Det førte til at mange av georgierne forlot distriktet. Men de fleste har i dag returnert til Gali. Abkhasia har i dag nærmest full kontroll over Gali. Selv om det er et visst press på georgierne, har Abkhasia tross alt ikke kastet dem ut. Men Abkhasia har i praksis nektet å la de ca. 250 000 som forlot Abkhasia under krigen på begynnelsen av 1990-tallet, å vende tilbake. En abkhasisk lov fra 2006 fratar georgierne som forlot Abkhasia i 1992 - 1993, muligheten til å få tilbake sine eiendommer ved en eventuell retur.
 
Generelt er menneskerettighetssituasjonen dårligere i Abkhasia enn i selve Georgia.

Sør-Ossetia

I september 1990 erklærte Sør-Ossetia seg som en egen sovjetrepublikk, uavhengig av Georgia. I desember samme år fratok Georgias leder, Sviad Gamsakhurdia, Sør-Ossetia den autonomi som området hadde hatt, og georgiske styrker gikk inn i Sør-Ossetia. Da Georgia ble en egen stat i 1991, prøvde Sør-Ossetia å slå seg sammen med Nord-Ossetia i Russland.
 
Konflikten mellom Georgia og Sør-Ossetia eskalerte til full krig 1991 - 1992, og mer enn 2000 mennesker mistet livet. I juni 1992 ble presidentene Jeltsin og Sjevardnadse enige om å opprette en trenasjonal fredsstyrke (Russland, Georgia, Sør-Ossetia) for å skille de georgiske og ossetiske irregulære styrkene. I 1995 ble det inngått en ny fredsavtale, og i mai 1996 inngikk Sør-Ossetia og Georgia en gjensidig tillits- og sikkerhetsavtale. Ved forhandlinger i mars 1997 ble prinsippet om Georgias territoriale integritet fastslått, og Sør-Ossetia fikk tilkjent en viss grad av selvstyre. En endelig avtale om Sør-Ossetias status er imidlertid fremdeles ikke inngått.
 
Perioden fram til august 2008 var preget av stort sett resultatløse forhandlinger, mindre episoder av vold og sammentrefninger, og generelt en noe spent situasjon. OSSE var til stede og overvåket situasjonen. De russiske fredsbevarende styrkene var fremdeles stasjonert der.
 
President Saakasjvili hadde gått til valg på å gjenvinne kontrollen over utbryterrepublikkene. I august 2008 gikk georgiske styrker inn i Sør-Ossetia. Russland engasjerte seg tungt på sør-ossetisk side, og russiske styrker gikk også inn i selve Georgia. Etter en fem dager lang krig hadde Georgia mistet kontrollen over de delene av Sør-Ossetia som de fremdeles hadde hatt kontroll over.
 
Folketallet i Sør-Ossetia er noe usikkert på grunn av de store flyktningstrømmene i kjølvannet av krigen i august 2008. Mange har returnert, men de etniske georgierne har stort sett ikke klart det. Sør-ossetiske myndigheter krever at etniske georgiere må oppgi sitt georgiske statsborgerskap og bli statsborgere av Sør-Ossetia som et vilkår for å få vende tilbake til Sør-Ossetia. Anslagsvis bor det 70 000 - 100 000 mennesker i Sør-Ossetia, de fleste er etniske ossetere, der de fleste av dem igjen er kristne mens en minoritet er muslimer. De fleste ossetere i Sør-Ossetia har russisk statsborgerskap og russiske pass. Det bor anslagsvis noen tusen etniske georgiere i Alkhagori-distriktet. Presidenten i Sør-Ossetia er den russiskvennlige Eduard Kokojty.
 
Sør-Ossetia er på nær sagt alle måter avhengig av russisk støtte. Regimet ønsker fremdeles en sammenslåing med Nord-Ossetia innenfor den russiske føderasjonen. Russland anerkjente Sør-Ossetia som egen stat i slutten av august 2008. Forhandlingene mellom Sør-Ossetia og Georgia om områdets status har stoppet helt opp. Og Russland har nektet OSSE å overvåke situasjonen fordi OSSE ikke vil anerkjenne Sør-Ossetia som egen stat. Georgias ønske om å gjenvinne kontrollen over Sør-Ossetia synes fjernere enn noensinne.
 
Generelt er menneskerettighetssituasjonen dårligere i Sør-Ossetia enn i selve Georgia.

Etniske forhold og etniske minoriteter

Georgiske myndigheter respekterer generelt de etniske minoritetenes rettigheter i ikke-konfliktområder. Det er opprettet et eget “Council of National Minorities" for blant annet dialog mellom myndighetene og minoritetsgruppene. Staten gir tilskudd til over 200 grunnskoler med russisk, aserisk og armensk som undervisningsspråk. Majoritetsbefolkningen har tradisjonelt hatt et tolerant syn overfor minoritetsgrupper.
 
Tidlig på 1990-tallet førte Gamsakhurdia-regimet en nasjonalistisk politikk der særlig abkhaserne følte seg rammet.

Etniske georgiere

De etniske georgierne utgjør ca. 80 prosent av befolkningen. I dette tallet inngår grupper/undergrupper som adsjarere, svanelere og mingrelere. Disse gruppene er stort sett integrert for ikke å si assimilert i den georgiske nasjonen, selv om det finnes enkelte forskjeller. For eksempel er adsjarerne muslimer mens georgierne ellers er kristne.

Som en følge av konfliktene om Abkhasia og Sør-Ossetia er det rundt en kvart million etniske georgiere som er internflyktninger i Georgia. Det er sentralmyndighetenes mål at disse skal kunne vende tilbake. Men for det store flertallet synes dette per i dag urealistisk. Internflyktningene har med få unntak fulle rettigheter som borgere av Georgia. De kan arbeide og ta utdannelse; og de har georgiske dokumenter. Det er imidlertid relativt få internflyktninger som er i arbeid. 
 
Georgierne i Sør-Ossetia levde stort sett segregert i egne landsbyer. Mange av dem flyktet i kjølvannet av krigen i august 2008, og har i dag problemer med å vende tilbake. De aller fleste georgiere i Abkhasia lever i Gali-distriktet. Mange av dem pendler mellom Georgia og Gali.
 
Etniske georgiere i Sør-Ossetia og Abkhasia som har vært utsatt, har søkt tilflukt i selve Georgia.

Abkhasere

Abkhaserne, mange av dem russifiserte, bor først og fremst i Abkhasia der de dominerer det politiske og økonomiske livet.

Abkhasere utenfor Abkhasia synes ikke å være spesielt diskriminerte. Det gjelder enten man lever i blandingsekteskap eller ikke. Selv blant georgiske internflyktninger synes abkhaserne stort sett å være respekterte.
De som eventuelt kan oppleve problemer, kan være de som aktivt deltok i krigen på abkhasisk side. Men det er mange år siden krigen sluttet (1993), selv om konflikten mellom Georgia og utbryterrepublikken består.

Armenere

I 1989 utgjorde armenere ca. 8 prosent av Georgias daværende innbyggertall på ca. 5,4 millioner. De bodde stort sett i hovedstaden Tbilisi, republikken Abkhasia og provinsen Javakheti. Mange armenere forlot Abkhasia under krigen 1992 - 1993. Av de som er tilbake, har mange sosiale og økonomiske problemer. Det har sammenheng med at armenerne ofte er uten familie som kan støtte dem, og en gjennomgående høy alder.

I Javakheti er ca. 90 prosent av innbyggerne armenere, og provinsen har høy grad av selvstyre. Armenerne i Javakheti er i liten grad integrert i det georgiske samfunnet, og enkelte armenere arbeider for at Javakheti skal løsrives fra Georgia.

Meskhetere

I 1944 deporterte Stalin ca 115 000 meskhetere, en tyrkisk-språklig muslimsk gruppe, fra Georgia til Sentral-Asia. Til tross for rehabilitering i 1950-årene har meskheterne i praksis ikke fått lov til å vende tilbake til Georgia. (Anslagsvis 70 000 har dratt til Ukraina og Aserbajdsjan.) Bare noen få hundre har vendt tilbake, og da illegalt. Disse har hatt problemer med statsborgerskap og bostedsregistrering.

De fleste kom opprinnelig fra Javakheti-provinsen som i dag er fullstendig dominert av armenere.
 
I 2007 vedtok parlamentet en lov om repatriering av meskhetere. Ved utgangen av 2008 hadde 1700 søkt om repatriering.

Ossetere, aserere, russere og jøder

Osseterne utgjør ca. 3 prosent av befolkningen, og de fleste bor i Sør-Ossetia. Asererne, med ca. 5,7 prosent av befolkningen, bor særlig i Marneuli og Bolnisi. I 1989 utgjorde russerne vel 6 prosent av befolkningen, men etter at Georgia ble selvstendig i 1991, har mange russere forlatt landet. Også mange jøder, som utgjorde 0,5 prosent av befolkningen i 1989, har forlatt Georgia.

Religionsfrihet og religiøse minoriteter

Stat og kirke er skilt i Georgia. Ca. 80 prosent av befolkningen tilhører Den georgisk ortodokse kirke, ca. 10 prosent er muslimer og ca. 6 prosent tilhører Den armenske apostoliske kirke. Et konkordat har gitt Den georgisk ortodokse kirke visse rettigheter som de andre religiøse samfunnene ikke har.
 
Etter Roserevolusjonen i 2003 har situasjonen for de religiøse minoritetene blitt stadig bedre. I dag må det sies å være religionsfrihet i landet. Fremdeles kan det nok være en viss sosial diskriminering overfor enkelte minoritetssamfunn. Men det er ingen tegn på at myndighetene forfølger religiøse minoriteter. Tvert imot viser myndighetene i dag vilje og evne til å beskytte minoritetene fra eventuelle angrep. Det meldes ikke lenger om misbruk eller vold fra politiets side overfor religiøse minoriteter, selv om det fremdeles rapporteres om slik bruk i andre sammenhenger.
 
De religiøse minoritetene kan i dag fritt praktisere sin religion. De står også fritt til å registrere sine samfunn.
 
I årene fram til 2004 var det stadig angrep på religiøse minoriteter; religiøse seremonier ble forstyrret, det var verbal trakassering, religiøse symboler ble ødelagt og det var også episoder med ren voldsbruk overfor medlemmer.
 
Jehovas Vitner var kanskje det samfunnet som var mest utsatt for overgrep. Det var særlig ekstreme religiøse grupper som stadig gikk til angrep. Men 22. desember 2004 sendte Jehovas Vitner ut en offisiell pressemelding der de sier at deres situasjon har blitt forbedret. Da hadde samfunnet blitt registrert av Justisdepartementet 28. november 2003, etter mange års forsøk. 12. mars 2004 ble fader Basil Mkalavishvili arrestert og senere dømt til seks års fengselsstraff. Han var en av de som sto i spissen for overgrepene mot Jehovas Vitner. Senere har også andre blitt straffeforfulgt for tilsvarende forhold. Jehovas Vitner ser heller ikke ut til å ha praktiske problemer lenger, i form av innførsel av religiøse skrifter.
 
Baptistene er en annen gruppe som også var utsatt.

Menneskerettigheter ellers

 

Homofili

Homofili er avkriminalisert i Georgia. I 2006 kom en lov som forbyr arbeidsgivere å diskriminere på grunnlag av seksuell legning. Men det georgiske samfunnet er generelt skeptiske og lite tolerante overfor homofile. De fleste homofile føler at de må skjule sin seksuelle legning.

Fengselsforhold

Etter Roserevolusjonen (2003) ble det forsøkt innført null-toleranse overfor kriminalitet. Et sykkeltyveri kunne straffes med sju år i fengsel. Antall innsatte ble tredoblet i perioden 2003 - 2008.
 
Fengslene er ofte overfylte, og de sanitære forholdene er dårlige. Helsetilbudet er mangelfullt. I mars 2006 var det et opprør i Fengsel nr. 5 utenfor Tbilisi. Sju fanger ble drept i sammenstøt med væpnede vakter.
 
Tross alt har det skjedd forbedringer i fengselsforholdene. Fengsel nr. 5 ble stengt i mars 2008. ICRC har full tilgang til fengslene.

Bruk av tortur og andre alvorlige overgrep

Bruk av tortur forekommer, selv om den generelle situasjonen må sies å ha bedret seg de senere årene. I mange tilfeller blir gjerningsmannen straffeforfulgt, men tilfeller av straff-frihet for politi og andre sikkerhetsfolk forekommer. På selve politistasjonen forekommer det lite mishandling. Det er hyppige og uanmeldte inspeksjoner av kamrene.

Korrupsjon i politiet

Til tross for tiltak for bekjempelse av korrupsjon i det georgiske samfunnet, er korrupsjon generelt fremdeles et problem. Men lønningene i politiet har økt betraktelig de senere år, og sammen med andre reformer i politiet har dette ført til færre incentiver for politiet til å kreve bestikkelser av folk.

Domstolene

Til tross for flere reformer kan domstolene ikke sies å være uavhengige. Det er ofte manglende samsvar mellom lovgiving og praktisk gjennomføring av reformer. Domstolene utsettes for press fra politisk hold. Det går ut over rettssikkerheten. Domstolene er blitt kritisert for i for stor grad å følge påtalemyndigheten. Lønningene til dommerne fortsatte å stige i 2008, men korrupsjon regnes fremdeles som et problem. Mange dommere har blitt avskjediget fordi de har latt seg bestikke. Det er begrensede muligheter til fri rettshjelp.

Politiske fanger

Det er en viss strid om det er politiske fanger eller ikke, og om antallet. Ulike kilder opererer med ulike definisjoner. “The public defender’s office", et statlig organ, identifiserte fem politiske fanger ved utgangen av 2008. De var dømt for handlinger i forbindelse med demonstrasjoner mot regjeringen i november 2007.

Ytringsfrihet

I det store og hele kan befolkningen kritisere myndighetene, både privat og offentlig, uten å risikere represalier. Det finnes ca. 200 uavhengige aviser, hvorav mange regelmessig kritiserer myndighetene. Opposisjonen har tilgang til tv, som blant annet sender debattprogrammer.
 
Noen journaliser hevder at de blir utsatt for press fra myndighetene med hensyn til hva de skal skrive og eventuelt ikke skrive om. Opposisjonen mistet kontrollen over Imedi i 2008, den siste nasjonale, uavhengige tv-stasjonen. OSSE kritiserte mediene for å mangle balanse i forbindelse med presidentvalget i januar 2008, men påpekte at balansen var større i forbindelse med parlamentsvalget i mai 2008. Under krigen mellom Russland/Sør-Ossetia og Georgia i august 2008 blokkerte regimet i Georgia russiske tv-sendinger.

Organisasjonsfrihet

Myndighetene respekterer i praksis forsamlings- og organisasjonsfriheten. Det er nærmere 200 registrerte politiske partier. Mange av dem er svake, men de får lov til å drive fritt.

Kriminell lavalder

I juli 2008 (ikrafttreden) ble den kriminelle lavalderen senket fra 14 til 12 år for visse lovbrudd.

Dødsstraff

Dødsstraffen ble avskaffet i 1997.

Antall georgiske asylsøkere (personer) til Norge de senere år:
 
2008: 19
2007: 2
2006: 11
2005: 15
2004: 82
2003: 177
2002: 284
2001: 205
 
Det har, som tabellen viser, vært en klar nedgang i antall asylsøkere fra Georgia til Norge de senere årene. Asylsøkerne påberoper ulike grunner for å søke om beskyttelse (asyl). Grunnene har variert over tid. Det er i dag ingen spesiell gruppe søkere eller spesielle grunner som dominerer. Søkerne er som sagt få, og de oppgir et vidt spekter av grunner.
 
Fram til rundt 2004 var det en forholdsvis stor gruppe av Jehovas Vitner som søkte asyl. Denne gruppen er nå nærmest fraværende. Personer fra Abkhasia kom i et visst antall på begynnelsen av 1990-tallet, og fremdeles kommer det en og annen. Noen søkere henviser til politisk aktivitet, som deltakelse i demonstrasjoner. Enkelte framhever den vanskelige økonomiske situasjonen i landet, med arbeidsledighet og finanskrise. I kjølvannet av krigen om Sør-Ossetia i august 2008 kom det enkelte søkere. Dels har de påberopt frykt for straffereaksjoner etter desertering, dels frykt for aksjoner fra russiske og sør-ossetiske myndigheter mot etniske georgiere. Enkelte har anført utsatthet på etnisk grunnlag, at man lever i blandingsekteskap. Noen har framhevet mer eller mindre private forhold som frykt for blodhevn eller familiekonflikter.
 
Tidligere kom det en del såkalte sviadister til Norge. President Sviad Gamsakhurdias tilhengere ble militært nedkjempet 1992-1993. Men langt ut på 1990-tallet var de i opposisjon til den neste presidenten, Sjevardnadse. En rekke profilerte sviadister ble i løpet av 1990-tallet arrestert og idømt lange fengselsstraffer. Flere ganger ble det imidlertid utstedt amnestier til sviadister. I dag sitter flere (tidligere) sviadister i viktige stillinger i det georgiske samfunnet.
 
På 1990-tallet kom det enkelte medlemmer av den paramilitære organisasjonen Mkhedrioni. Organisasjonen ble registrert som politisk bevegelse i 1998, men er ikke lenger militært aktiv. Mkhedrionis leder, Djaba Ioseliana ble løslatt under et amnesti i april 2000.

Informasjonstilgangen om ulike forhold i selve Georgia er generelt god. En rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner følger utviklingen. Fra utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia derimot kan det være vanskelig å få sikker informasjon.
 
Utlendingsmyndighetene har vært på faktainnhentende reiser til Georgia, inkludert Abkhasia og Sør-Ossetia. Siste større reise var imidlertid tilbake i 2002.
 
Dette notatet er basert på åpne kilder; blant annet International Crisis Group, Norwegian Refugee Council, Internal Displacement Monitoring Centre, Home Office, U.S. Department of State, The Economist Intelligence Unit, Amnesty International, Human Rights Watch, Forum 18, FN, Norsk UD, Svensk UD, Landguiden, NUPI, PRIO, Radio Free Europe / Radio Liberty, Eurasianet, Caucasian Institute for Peace, Democracy and Development og Udlændingestyrelsen. 
 
I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.