Afghanistan

Afghanistan - The Islamic Republic of Afghanistan - ligger i Sentral-Asia og grenser mot Pakistan, Iran, Kina, Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Afghanistans geografi preges særlig av de høye Hindukush fjellene. 

Landet er inndelt i 34 ulike provinser. En stor del av den afghanske befolkningen bor på landsbygda, og svært mange landsbyer ligger utilgjengelig til i dalstrøk og fjellområder. Kun ca 7 % av befolkningen bor i Kabul-regionen. Blant landbefolkningen i Afghanistan er det tradisjon for lokalt selvstyre og opposisjon til sentralmyndighetene. 

Klantilhørighet er av stor betydning for afghanere. Klanene er patrilineære. Afghanske klaner inngår i et komplisert nettverk hvor det finner sted politisk alliansebygging. Allianser kan etableres på grunnlag av eksempelvis etnisitet, geografi, klan og religion.

Etnisitet

Afghanistans befolkning består av en rekke etniske grupper og historisk sett har det eksistert ulike former for etnisk basert diskriminering i landet. De senere tiårenes konflikter kan ha bidratt ytterligere til etnisk baserte spenninger, men ifølge grunnloven av 2004 består landet av 14 etniske grupper og det er forbudt å diskriminere og forfordele på grunnlag av etnisk tilhørighet. 

De største gruppene er pashtunere (ca 42 %), tadsjikere (ca 27 %), hazaraer (ca 9 %), usbekere (ca 9 %) aimaker (ca 4 %), turkmenere (ca 3 %) og balucher (ca 2 %). 

Pashtunere har tradisjonelt vært den politisk dominerende gruppen. De bor hovedsakelig i sør og i øst men finnes også andre steder i landet. Grensedragningen mellom Afghanistan og Pakistan 1893 medførte en deling av tradisjonelt pashtunsk territorium. Konsekvensen ble at den pashtunske befolkningen er delt hovedsakelig mellom Afghanistan og North-West Frontier Province (NWFP) i Pakistan. Denne grensedragningen (Durandlinjen) er aldri blitt anerkjent som offisiell grense av Afghanistan og har vært av stor betydning for forholdet mellom de to statene. 

Tadsjikerne lever i dalene nord for Kabul og i Baadakshan. Tadsjikerne har betydelig politisk innflytelse i Afghanistan på grunn av høyt utdanningsnivå og fordi mange er velstående. Hazaraer er av mongolsk avstamning, lever hovedsakelig i det sentrale høylandet (Hazarajat) og har tradisjonelt vært den mest politisk marginaliserte og økonomisk diskriminerte etniske gruppe i det afghanske samfunnet. Mange hazaraer ble blant annet tvunget fra sine landområder av pashtunske nomader under pashtunske lederes koloniseringspolitikk fra slutten av 1900-tallet. Nord i landet bor en rekke usbekere og turkmenere. 

Det snakkes en rekke ulike språk i Afghanistan, men siden 1936 har dari og pashto vært offisielle nasjonalspråk. Dari benyttes som et fellesspråk av en rekke ulike grupper. Pashto snakkes stort sett av pashtunere og er i likhet med dari og tadsjikisk et indoeuropeisk språk. Hazaragi, hazaraenes språk, er en dialekt av dari, mens usbekere og turkmenere primært snakker tyrkiske språk.

Religion

Det afghanske samfunnet er svært tradisjonsbundet og religionen innehar en sentral plass i hverdagslivet. Ifølge grunnloven av 2004 er islam den offisielle religionen i Afghanistan, men utøvere av andre religioner har rett til å praktisere sin tro og utføre sine religiøse ritualer innenfor de grenser loven setter. Ingen lover kan stå i motsetning til islam. 

De fleste afghanere (99%) er muslimer. Det er ingen eksakte data på religiøs demografi men det antas at omkring 84% er sunnimuslimer og 15% er shiamuslimer. Andre religiøse grupper, herunder sikher, hinduer og jøder anslås å utgjøre omkring 1 % av befolkningen.

Tradisjonelt har Hanafi skolen vært dominerende innenfor den sunnimuslimske retningen og et stort antall afghanere følger en svært konservativ form for islam. Det finnes innenfor den sunnimuslimske retningen afghanere som er tilhengere av sufismen (islamsk mystisisme).

Den islamistiske bevegelsen Taliban står for en svært konservativ tolkning av islam innen deobani-wahabi retningen (form for sunni islam). Talibans ledere, ulema, har sterk tilknytning til koranskoler i Pakistan, særlig i Peshawar, som har vært sterkt influert av den konservative saudiske wahabi-retningen innen islam. Miljøet ved disse koranskolene er preget av et totalt fravær av kvinner. Den svært konservative tolkningen av islam og fraværet av kvinner blandes i tillegg med gamle pashtunske idealer (pashtonwali) som framhever en krigersk mannsrolle, ære og hevn, men også gjestfrihet og lojalitet. 

Hazaraene er shiamuslimske. De har lenge fastholdt sterke bånd til Iran hvor deres religiøse ledere har studert ved de kjente skolene i Qom og Mashad. Historisk sett har den shiamuslimske minoriteten blitt diskriminert i Afghanistan av den sunnimuslimske majoriteten, særlig under Taliban-regimet. 

De fleste av Afghanistans sikher og hinduer emigrerte under de mange årene med væpnet konflikt.

Sovjet invaderer

Afghanistan var kongedømme inntil 1973, da et kupp mot kong Zahir Shah førte kongens fetter Mohammed Daud til makten som president. Hans regime var svært autoritært og blant annet forlot en rekke politiske islamister landet. I Pakistan ble lederne for den islamistiske bevegelsen oppmuntret i sin kamp mot Daud. Blant disse var pashtuneren Gulbuddin Hekmatyar (leder av Hezb-i Islami), samt Burhanuddin Rabbani og Ahmad Shah Massoud - begge tadsjikere og tilhørende Jamiat-e-Islami. Disse tre skulle senere bli sentrale ledere i Mujahedin-bevegelsen. 

Dauds regime ble styrtet i 1978, Daud ble drept og kommunistpartiet People´s Democratic Party of Afghanistan (PDPA) kom til makten. Landets nye ledelse knyttet Afghanistan tett opp til Sovjetunionen. Dette regimet ble styrtet i 1979 og PDPA ble preget av indre stridigheter. Sovjet ville hindre fallet av en kommunistisk alliert og invaderte Afghanistan i desember 1979. De ble møtt med motstand, og svarte med omfattende og systematiske menneskerettslige overgrep. Krigen medførte svært store lidelser og ødeleggelser. Det antas at 1.3 millioner afghanere ble drept, mer enn 3 millioner mennesker flyktet til Pakistan, 2 millioner til Iran, mens 2 millioner ble internflyktninger. 

Den afghanske motstandskampen ble ført av ulike Mujahedin-grupperinger. Mujahedin var hovedsakelig etnisk og religiøst basert og ble støttet av USA, Kina, Saudi-Arabia og Pakistan i sin kamp mot de sovjetiske styrkene og Afghanistans kommunistiske regime.

Mujahedin-tiden

I februar 1989 trakk Sovjetunionen seg ut av Afghanistan. Kommunistregimet ble imidlertid værende ved makten helt til april 1992 under ledelse av Mohammad Najibullah. I 1992 avsatte Mujahedin Najibullahs regjering og opprettet den islamske staten Afghanistan. Burhanuddin Rabbani ble landets midlertidige president. 

Det oppsto raskt intern splid i Mujahedin mellom de ulike fraksjonene og landet ble ledet inn i en svært blodig borgerkrig. Kampene ble utkjempet mellom grupperinger ledet av ulike mujahedinkommandanter som hadde etablert seg som mektige og til dels brutale lokale krigsherrer. Landets sentrale regjering var uten reell myndighet. Krigsherren og lederen av Hezb-i Islami, Gulbuddin Hekmatyar, satte Kabul under massiv bombardement i sin kamp mot Rabbanis regjering. Kabul ble delt mellom de ulike fraksjonene og byen ble i løpet av borgerkrigen nærmest totalt rasert. General Abdul Rashid Dostum (usbek, leder av Junbish-i Melli-i Islami) brøt med Rabbani og Massoud og tilsluttet seg isteden Hekmatyar og dennes kamp mot Rabbanis regjering. Hekmatyar utførte således en væpnet kamp mot en regjering han selv formelt var en del av. Andre sentrale aktører i perioden var Ittihad-i-Islami(Abdul Rasul Sayyaf) og Hizb-i-Wahdat(Abdul Ali Mazari).

Landet ble i stadig økende grad preget av væpnede kamper, lovløshet og overgrep mot sivilbefolkningen. Omfanget av overgrep i denne perioden er ikke kjent i sin fulle bredde, men det kan slås fast at de er svært omfattende og brutale. Ulike grupper og fraksjoner er blitt anklaget for overgrep som massedrap, voldtekter og tortur både mot sivilbefolkning og mot soldater fra andre fraksjoner/grupperinger. The Afghanistan Justice Project har forsøkt å dokumentere omfanget av overgrep begått i perioden 1978 til 2001. Overgrepene omfatter så vel angrep på landsbybefolkningen som sivilbefolkningen i Kabul under de massive angrepene på de ulike delene av byen i årene 1992-1996. Hovedstaden var i disse årene inndelt i ulike deler kontrollert av ulike grupperinger. Å bevege seg utenfor sin bydel kunne dermed være befengt med til dels stor risiko. Dersom områder ble erobret av andre grupperinger kunne dette ha store konsekvenser for befolkningen. 

Sentrale partier i denne perioden er så vel Jamiat-i Islami og Ittihad-i Islami med tilknytning til Massoud. Disse er av The Afghanistan Justice Project utpekt som hovedansvarlige for den omfattende massakren på sivile hazara i 1993 i en forstad til byen Afshar, vest for Kabul. Ifølge Amnesty International ble ca 1000 hazaraer drept og et stort antall kvinner ble utsatt for omfattende seksuelle overgrep. Noe av hovedhensikten med angrepet var å ramme hovedkvarteret til den shiamuslimske Hizb-i Wahdat - et parti som forente ulike grupperinger blant de shiamuslimske hazaraene - og dens leder Abdul Ali Mazari. Mazari ble torturert og drept av Taliban i 1995. Hizb-i Wahdat er blitt anklaget for omfattende overgrep mot særlig pashtunere og talibansoldater. 

Massoud og senere visepresident Mohammas Qasim Fahim nevnes som sentrale personer også i forhold til den svært slagkraftige Shura-i Nazar som kontrollerte store deler av Kabul, herunder det som var igjen av Najibullahs flyvåpen. General Dostums (usbek) Junbish i-Milli opererte inntil 1992 med støtte av Najubullah og er blitt betegnet som en av de mektigste militsene under mujahedin-tiden. I følge The Afghanistan Justice Project deltok Junbish aktivt i de omfattende kampene og overgrepene i Kabul.

I løpet av disse årene blir titusener av sivile drept og lemlestet. Det totale fraværet av en fungerende sentralmakt og stor krigstrøtthet blant befolkningen preget landet i stadig økende grad. Misnøye med de etnisk tadsjikiske og usbekiske lederne i mujahedin var voksende, og i befolkningen hersket det et sterkt ønske om å få bukt med lovløsheten og volden. I denne situasjonen dukket bevegelsen Taliban opp.

Taliban

Taliban ble kjent for omverden i 1994. Talibanlederne var hovedsakelig pashtunske kommandanter med begrenset utdannelse ledet av Mullah Mohammad Omar. Talibans fotsoldater var hovedsakelig studenter - mange av dem opprinnelig afghanske flyktninger - fra koranskolene i Pakistan, særlig i området i og rundt Peshawar. Taliban hadde før 1994 blitt bygget opp med støtte fra blant annet ISI (Inter-Services Intelligence, pakistansk militær etterretningstjeneste) og det pakistanske religiøse partiet Jamiat-e Ulema-i Islam som tok del i Benazir Bhuttos regjering i 1993. Amerikansk støtte i form av våpen og penger til ISI på 80-tallet tilkom religiøse fundamentalistiske grupperinger som Hezb-i-Islami og støttet også indirekte oppbyggingen av Taliban. 

I løpet av 1994-95 iverksatte Taliban sin væpnede offensiv for å få kontroll over Afghanistan. De inntok Kabul i september 1996 og opprettet Det islamske emiratet Afghanistan. En svært restriktiv og bokstavtro tolkning av islam lå til grunn for det nye styret av landet. Religionspolitiet ble opprettet. Det kontrollerte blant annet menns og kvinners atferd og påkledning og frammøtet ved fredagsbønnen i moskeene. Offentlige avstraffelser og henrettelser fant sted. Regimet var svært undertrykkende, særlig ovenfor kvinner og de shiamuslimske hazaraene. Talibansoldater gjennomførte flere massakre mot hazaraer i løpet av 90-tallet. Overgrepene mot shiamuslimene medførte at Taliban regimet hadde et dårlig forhold til Iran. 

Taliban ble til å begynne med ansett for å være en stabiliserende faktor av en rekke land. Men særlig deres kvinnepolitikk medførte at de mistet støtte. Deres udiplomatiske holdning til utenverdenen bidro også til økt misnøye internasjonalt. Talibans regjering ble kun anerkjent av Pakistan, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. 

Internt ble Taliban i hovedsak bekjempet av den nordlige alliansen (United Islamic Front for the Salvation of Afghanistan). Denne alliansen ble etablert i en felles kamp mot regimet etter at Abdul Rashid Dostum og Gulbuddin Hekmatyar i september 1996 hadde oppgitt sine forsøk på å bekjempe Taliban fra Kabul. De forlot byen og dro nord i landet. Den nordlige alliansen besto i hovedsak av ledere og menn tilhørende mujahedin-bevegelsen fra kampen mot Sovjet. Ulike militære ledere kontrollerte forskjellige fraksjoner av nordalliansen. Alliansens president var Burhanuddin Rabbani - som det internasjonale samfunnet fortsatte å anse som Afghanistans president - men forsvarsminister Ahmed Shah Masood var i realiteten bevegelsens sterke mann. Masood ble myrdet av Taliban i september 2001 og Mohammed Fahim overtok hans posisjon. 

I 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania sprengt, og mistanken ble rettet mot Osama Bin Laden, som oppholdt seg i Afghanistan. Talibanregimet nektet å utlevere Bin Laden og fremholdt at han var en gjest i landet. Med terrorangrepene på USA 11. september 2001 startet en ny epoke i Afghanistans historie. 

Politikk og demokratisering

En internasjonal styrke under ledelse av USA startet bombing av Afghanistan 7. oktober 2001. I desember 2001 fant Bonn-konferansen i FN-regi sted. Her ble man enig om et legalt rammeverk for en interimregjering og en plan for en demokratisk oppbygging av Afghanistan. Et provisorisk regime ble etablert under ledelse av Hamid Karzai, en velutdannet pashtunsk klanleder. Kort etter konferansen falt Kandahar, den siste byen Taliban-regimet hadde kontroll over. Makten under Taliban hadde vært sterkt sentralisert. Med regimets fall ble kontrollen lokalt overlatt krigsherrer og kommandanter, som i flere tilfeller hadde vært tilsluttet Taliban. I forbindelse med Talibans fall, fant flere massakrer på Talibantilhengere sted. 

I januar 2002 ankom de fredsbevarende styrkene med FN-mandat (ISAF). I juni 2002 ble 1600 valgte delegater fra hele landet samlet til en tradisjonell rådsforsamling: Loya Jirga, som diskuterte forslag til ny grunnlov og innsatte Karzai som interimpresident. Ny grunnlov ble vedtatt januar 2004 og nasjonalt presidentvalg ble avholdt i oktober 2004 hvor Hamid Karzai ble landets første demokratisk valgte president. Nasjonale valg til parlamentet og til provinsrådene ble avholdt i september 2005. 

Med valgene og oppbyggingen av nasjonale statsinstitusjoner er viktige skritt tatt i en demokratiseringsprosess. Den største utfordringen for regjeringen nå er å utvide området for sentraladministrasjonenes myndighetsutøvelse og kontroll samt å forbedre sikkerheten og levekårene for befolkningen. Noen av Afghanistans utfordringer er at 90 % av landet stadig er under kontroll av krigsherrer og lokale kommandanter, det hersker krigstilstand og kommandantvelde i sør og øst og det offisielle rettsvesenet fungerer ikke tilfredsstillende. Omfattende opiumsdyrking og narkotikavirksomhet samt omfattende korrupsjon representerer likeledes store utfordringer. 

Karzai regjeringens manglende evne til å skape sikkerhet, etablere rettstilstand og påvirke gjenoppbyggingen i de ulike deler av landet har skapt stor misnøye blant befolkningen, især i de pashtunske områdene i sør og øst, og dermed skapt store utfordringer da befolkningen mister tilliten til sentrale myndigheter. Karzais regjering har beskyldt Pakistan for å støtte Talibans pågående forsøk på å destabilisere landet som et ledd i arbeidet med å styrke pashtunernes rolle.

Taliban har fortsatt å iverksette angrep på politi og sikkerhetsstyrker samt ISAF-styrkene, særlig i de sørlige og østlige delene av Afghanistan. Taliban har i 2006 utvidet det geografiske området for sine væpnede aksjoner og antall selvmordsaksjoner har økt voldsomt i antall. Allerede fra 2002 kom det rapporter om at Taliban forsøker å gjenoppbygge sin styrke i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Rekrutteringen av soldater til Taliban foregår blant annet blant pashtunere på begge sider av grensen. I tillegg slutter frivillige fra andre arabiske land seg til kampen for jihad. Taliban har utført og påtatt seg ansvaret for en rekke angrep, blant annet på internasjonale hjelpearbeidere. 19. juli 2007 ble 23 sørkoreanske kristne hjelpearbeidere kidnappet av Taliban. To av gislene ble drept før Taliban 30. august overleverte de siste gislene til Røde Kors.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan skifter raskt og varierer betydelig mellom de 34 ulike provinsene. Situasjonen for befolkningen i sør og sørøst er dominert av koalisjonsstyrkenes kamp mot Taliban, Hizb-i-Islami (Hekmatyar) al-Qaida og andre fundamentalistiske grupper. Taliban rapporteres å være bedre organisert og det meldes at de i 2005 har operert i et større område enn i 2004. Det er en allmenn enighet blant ulike kilder om at det i løpet av 2005, 2006 og våren 2007 har funnet sted en økning i antallet voldelige angrep fra Taliban/al-Qaida og regjeringsfiendtlige opprørstyrker, noe som har gått hardt ut over sivilbefolkningen. I nord er situasjonen influert av væpnede konflikter mellom krigsherrer og ulike fraksjoner. I vest er det også kamper, men regjeringen fikk her mer kontroll i løpet av 2004-05. 

I Kabul samt i de sørlige og østlige delene av landet har det vært en markant økning i angrep utført av selvmordsbombere og angrep rettet mot politi og militære styrker. I følge US State Department var det 4 registrerte angrep fra selvmordsbombere i 2004, i 2005 var tallet på 15 angrep mens det i 2006 var registrert 140 selvmordsangrep. I følge Human Rights Watch og Amnesty International detonerte opprørstyrkene 189 bomber i 2006, herunder 136 selvmordsbomber hvorav minst 80 skal ha vært rettet mot militære mål men skal ha rammet flest sivile. Til sammen ble mer enn 800 sivile afghanere drept eller skadet som følge av selvmordsangrep. Likefullt kan ikke sivilbefolkningen sies å være målgruppe for Taliban/opprørsgruppenes angrep. Utsatte grupper er snarere den afghanske hæren og politiet, internasjonale militære styrker, private sikkerhetsselskaper, internasjonale NGOer og lokalt ansatte, ansatte i utenlandske selskaper, representanter for den sittende regjering, offentlige myndighetspersoner, og personer i posisjoner som offentlig støtter sentrale myndigheter.

Både ANA (den afghanske hæren) og ANP (det afghanske politi) er under oppbygging. De er begge utilstrekkelig trent, og rekruttering og forfremmelse skjer i for stor grad på grunn av bekjentskaper og ikke faglige kvalifikasjoner. De er begge preget av en stor grad av korrupsjon og manglende styring og kontroll av styrkene. Det er også en stor grad av desertering grunnet bl.a. manglende lønnsutbetalinger.  Mange tidligere lokale kommandanter som har vært involvert i menneskerettighetsovergrep, sitter nå på ledende poster innen politiet. Politiet rapporteres å være ansvarlige for illegale varetektsfengslinger, tortur, pengeutpressinger og andre overgrep.

En rekke kilder påpeker at etnisitet har blitt en mer betydelig faktor i dagens Afghanistan enn tidligere. Pashtunske ledere støttet i hovedsak Taliban regimet. I tiden etter Taliban regimets fall, har det vært rapportert om overgrep mot pashtunere i særlig de nordlige delene av landet. Derimot har situasjonen i Kabul vært noe roligere. Det er rapportert om at hazaraer har nektet de nomadiske kuchere å vende tilbake til sine områder, grunnet kuchernes angivelige støtte til Talibanregimet på 90-tallet.

Menneskerettigheter

Menneskerettighetssituasjonen er sterkt preget av krigstilstanden i sør og øst, myndighetenes manglende myndighetsutøvelse i de ulike delene av landet og det faktum at Afghanistan ikke har noe fungerende rettsvesen. Dette medfører manglende beskyttelse og liten mulighet for straffeforfølgelse. 

Talibanregimet medførte store og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Dagens regime bygger på en grunnlov som anerkjenner viktige menneskerettigheter. Selv om dette kan by på forbedringer og en positiv utvikling, gjenstår det store utfordringer for den afghanske befolkningen. Høyt kriminalitetsnivå, dårlig infrastruktur, narkotikaproduksjonen og risikoen for overgrep fra lokale krigsherrer og myndighetspersoner gir grunner til bekymring. Overgrep begås av både offentlige og private aktører. 

Afghanistans grunnlov av 2004 slår fast at landet er en islamsk republikk og at ingen lover må være i strid med islam. Det er heller ikke mulig å stille spørsmål ved islam, og konvertering/frafall fra islam medfører ifølge loven dødsstraff.
Afghanistan praktiserer en begrenset ytringsfrihet.

Rettsvesenet

Oppbygging av et fungerende rettsvesen er formelt sett gitt høy prioritet i arbeidet med å gjenoppbygge Afghanistan etter årtier med væpnet konflikt og utbredt straffrihet. Den nye grunnloven av 2004 slår fast at domstolene er uavhengige. En høyesterettsinstans er opprettet. Utvikling av et effektivt lovverk, oppbygging av nødvendig infrastruktur og opplæring av kvalifisert personell inngår som viktige elementer i gjenoppbyggingsarbeidet av rettsvesenet. Disse reformene hevdes imidlertid, blant annet av FN, å gå svært sakte.  

Svake statsinstitusjoner, manglende sikkerhet for aktørene i rettsvesenet, korrupsjon og lokale krigsherrers innflytelse bidrar til at det generelt er en lav tillit i befolkningen til rettsvesenet. Store deler av befolkningen på landsbygda må forholde seg til tradisjonelle rettsinstitusjoner som eldrerådene (jirgaene og shuraene), som varierer i utforming fra sted til sted og hvis avgjørelser ofte står i motsetning til internasjonal humanitær lovgivning. 

Fengselsstandarden i Afghanistan ligger generelt under de internasjonale minstestandardene. På tross av at sentrale myndigheter bekjemper eksistensen av private fengsler, opererer lokale militære ledere med slike fengsler en rekke steder.

Etter år med væpnet konflikt og flyktningstrømmer er rett til land et svært viktig spørsmål mange steder lokalt i Afghanistan. Generelt hersker det en knapphet på jord som kan benyttes til jordbruk eller beite. Eierskap til land er således en betydelig kilde til konflikt og tvister lokalt. Mangelen på effektive og troverdige formelle meglingsmekanismer medfører at en stor andel av disse konfliktene løses i den uformelle justissektoren, det vil si via de tradisjonelle tvisteløsningsmekanismene. Korrupsjon rapporteres å være svært utbredt i disse sakene og som oftest er maktforhold mellom partene utslagsgivende for utfallet av saken.

Kvinner

Kvinner i Afghanistan må forholde seg til et svært konservativt kvinnesyn som medfører en tilbaketrukket og underordnet rolle. Familieenheten regnes generelt i Afghanistan som både hellig og svært privat. Omtrent alle ekteskap som inngås, er arrangerte ekteskap.

På 60-70 tallet opplevde kvinnene en noe mer liberal situasjon, hovedsakelig i de store byene Kabul og Herat. Selv om afghanere generelt har et konservativt kvinnesyn, bryter Talibans syn på kvinners stilling med det tradisjonelle afghanske kvinnesynet. Under Taliban ble kvinnene strengt henvist til privatsfæren, kunne ikke ferdes uten mannlig anstand, ble nektet utdannelse og arbeid, helsetjenester og det ble påbudt å bære burqa. Offentlig avstraffelse ved brudd på reglene var vanlig og utbredt. 

Kvinners posisjon har blitt formelt noe styrket igjen etter Talibans fall, blant annet gjennom lovgivning og gjennom kvinners deltagelse i de sentrale politiske organer. Jenter og kvinner har igjen mulighet for å få skolegang og universitetsutdanning. Siden Talibans fall har mer enn 4 millioner barn herunder en stort antall jenter påbegynt skolegang. Men generelt er kvinner og barn ofte i en svært sårbar situasjon i Afghanistan. For kvinner knytter utfordringer seg særlig til overgrep i form av vold, voldtekt, tvangsekteskap, ekteskap mellom mindreårige - til dels svært unge jenter - og eldre menn og kvinners svært utsatte stilling i samfunnet generelt. Kvinner har i utgangspunktet generelt mindre adgang til rettssystemet enn menn har, og kvinners vitnemål teller mindre enn menns.  I tillegg eksisterer det en generell straffrihet for personer som har begått overgrep mot kvinner.  

Etter Talibans fall har de afghanske myndigheter hatt som en uttalt målsetning å høye andelen barn i utdanning. Ifølge FNs generalsekretærs rapport fra september 2005 har arbeidet medført at ca 67 % av guttene og opp mot 40 % av jentene mottar grunnleggende skolegang. Årsaker til lave tall blant særlig jenter kan knyttes til blant annet fattigdom og kultur hvor jenter holdes hjemme for å bidra i hjemmet. Videre er tilgangen på en trygg skolesituasjon - blant annet sett i lys av Talibans angrep på jenteskoler - i relativ nærhet av hjemmet viktige faktorer. 

Barnearbeid er svært utbredt. Ifølge FN er omfanget av kidnappinger av barn samt handel med barn betydelig underrapportert. Barn helt ned i 11 års alder kan dømmes til fengsel i Afghanistan, og soner ofte sammen med voksne.

Sosioøkonomiske forhold

Afghanistan anses av UNDP for å være verdens sjuende fattigste land. Kriger og voldelige konflikter har ødelagt Afghanistans infrastruktur og forhindret sosial og økonomisk utvikling. Kronisk ustabilitet og konflikt har forårsaket store flyktningstrømmer og hindret sosioøkonomisk utvikling. Sikkerhetssituasjonen og korrupsjon er i dag de største problemene i arbeidet med demokratisering og gjenoppbygging. 

Afghanistan er verdensledende innen opiumsdyrking, og narkotikaindustrien anslås å utgjøre om lag halvparten av BNP. Ca 90 % av verdens tilførsel av opium kommer fra Afghanistan. Narkotikaproduksjon og handel involverer også et betydelig antall personer i sentrale posisjoner. Pengene fra opiumsproduksjonen bidrar blant annet til å finansiere Talibans og andre grupperingers opprørvirksomhet, og blant annet derfor er den svært omfattende opiumproduksjonen et sentralt tema i Afghanistans internasjonale relasjoner. 

Helsesituasjonen blant den afghanske befolkningen er i internasjonal sammenheng dårlig. Forventet levealder blir av UNDP anslått å være ca 44,5 år (Human Development Report 2004 av feb. 2005). Spedbarnsdødeligheten er blant de høyeste i verden og generelt helsestell er dårlig utenfor Kabul. En stor andel av befolkningen antas å ha psykiske lidelser. Underernæring er en konstant utfordring. Kun 28,7 % (UNDP) av afghanere over 15 år kan lese og skrive. I tillegg medfører minelegging en betydelig risiko for sivilbefolkningen. Dernest opplevde Afghanistan i årene 1999-2001 en svært vanskelig tørkeperiode som medførte omfattende nød, særlig på landsbygda. Hundretusener ble drevet fra landsbygda og inn mot byene. Talibanregimet, som styrte landet på det aktuelle tidspunktet, bidro ikke til å avhjelpe situasjonen for sivilbefolkningen.

Det er en tendens til at internasjonale organisasjoner og lokalbefolkningen rapporterer noe ulikt om sikkerhetssituasjonen i landet. Det understreker behovet for et bredt spekter av både primær- og sekundærkilder. I tillegg er det generelt vanskelig å få tilstrekkelig kunnskap om forholdene på lokalplan for de ulike delene av landet.

Dette notatet er basert på åpne kilder. Informasjon er hentet blant annet fra noen av våre viktigste kilder på Afghanistan. Disse er blant annet: UNHCR, UNAMA, IRIN, Human Rights Watch, Internasjonal Crisis Gruop, US department of State, Amnesty International, Leger uten grenser, UNDP, UK Home Office Country and Origin Information Service, Svenska Utrikespolitiska Insitutets Landguiden (betalingstjeneste), Wikipedia samt en rekke nyhetstjenester som BBC og Afghan News Network, The Afghanistan Justice Project. 

Utlendingsforvaltningens fact-findingreiser gikk på 1990-tallet hovedsakelig til Pakistan grunnet situasjonen i Afghanistan. Landinfo var i Afghanistan senest i november 2005.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.