Usbekistan

Usbekistan ligger i Sentral-Asia og grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Landet ligger langs den gamle silkeveien og har opp gjennom historien vært erobret av så vel det persiske som det ottomanske riket.

I løpet av det 19 århundre ekspanderte det russiske tsarimperiet og store deler av Sentral-Asia ble underlagt Moskva. I 1924 ble Usbekistan utropt til Sovjetrepublikk. De sentralasiatiske landene, herunder Usbekistan, erklærte seg som suverene i 1990 og som uavhengige republikker etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.

Befolkning

Usbekistan er den mest folkerike av de fem tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene. Ca 70 % av befolkningen er usbekere. De største minoritetene er russere (1,6 millioner) og tadsjikere (ca 1 million). Det bor også en rekke mindre minoriteter i republikken. Mange av disse gruppene ble tvangsforflyttet til Usbekistan under Stalin-tiden. Det befinner seg ca 2,3 millioner etniske usbekere utenfor Usbekistan. Halvparten av disse bor i Tadsjikistan hvor de utgjør mer enn 20 % av befolkningen. Det eksisterer også et stort eksilmiljø av usbekere i Moskva.  

I Usbekistan er familien og klanen viktig og fungerer som en sosial sikkerhet for usbekerne, noe som kan være avgjørende i et land uten sosiale goder. De etniske russerne mangler dette nettverket og har ikke den samme tradisjon for familiære forpliktelser som de etniske usbekerne. Dette rammer kanskje spesielt den eldre russiske befolkningen i landet. Svært mange av de høyt utdannede russerne har forlatt Usbekistan de senere år.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble usbekisk det offisielle språket i republikken. Usbekisk tilhører den østtyrkiske språkgruppen og tyrkere og usbekere kan forstå hverandre. I tillegg snakkes en rekke minoritetsspråk. Russisk benyttes i stor grad som fellesspråk mellom de ulike minoritetene samt innen blant annet forretningsvirksomhet. I byene Samarkand og Bukhara benyttes mye tadsjikisk.

Nær 90 % av landets befolkning er sunnimuslimer, mens ca 10 % er ortodokse kristne.

Karimov tar makten

Usbekistan ble erklært som selvstendig republikk i august 1991. I desember samme år ble det første presidentvalget avholdt. Valgets vinner ble Islam Karimov, som siden 1989 hadde vært leder i Det øverste sovjet i Usbekistan. Han vant på nytt presidentvalget i 1995 og hans mandatperiode ble fornyet til år 2000. Da vant han presidentvalget som fant sted uten motkandidater. I januar 2002 stemte 94 % for en utvidelse av presidentperioden til syv år. Karimov skulle etter loven ha gått av som president 22. januar 2007, men dette skjedde ikke. Det foregår en del spekulasjoner om hvem som eventuelt vil bli hans etterfølger og hans datter Gulnora er ett av de navnene som hyppigst blir nevnt. Det har de senere årene vært spekulert i hvorvidt Karimovs posisjon er i ferd med å svekkes som en følge av konflikter og rivalisering innen makteliten. Valgene i Usbekistan har ikke tilfredsstilt demokratiske minstekrav, ifølge Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE).

Opposisjonspartier ble forbudt i 1993. Lederskapet til begge de to store opposisjonspartiene Birlik og Erk oppholder seg i utlandet, og flere medlemmer av Erk sitter fengslet. Parlamentet består av regionale representanter som alle sitter for partier som støtter presidenten og er utpekt av ham. Opposisjonell virksomhet, som deltakelse i demonstrasjoner og opposisjonsmøter, hindres også av myndighetene. Grunnloven gir på den ene siden mulighet for denne typen aktivitet, men slår samtidig fast at myndighetene har rett til å suspendere møter og demonstrasjoner av sikkerhetsmessige grunner.

De senere år har det funnet sted sporadiske skyteepisoder og bombeangrep i Usbekistan. Blant annet ble en serie bombeangrep gjennomført i hovedstaden Tasjkent og i Bokhara mellom 28. mars og 1. april 2004. Det er fremdeles uklart hvem som sto bak disse angrepene. Generelt holder myndighetene islamistiske ekstremister ansvarlige for slike hendelser.

Økonomisk stagnasjon

Usbekistan var et av de fattigste områdene i det tidligere Sovjetunionen og landet har siden uavhengigheten slitt med en svært anstrengt økonomi. 70 % av Usbekistan er ørken, men det drives utstrakt bomullsdyrking basert på kunstig vanning. Den økonomiske situasjonen er preget av at det har vært en markant nedgang i bomullsproduksjonen de senere år. Landet har rike forekomster av olje, gass og gull. På tross av dette er Usbekistan et fattig land. Styresmaktene har sterk kontroll over landets eksportinntekter og ifølge International Crisis Group går midlene først og fremst til regimet og dets støttespillere og kommer ikke befolkningen til gode.

De senere år er kløften mellom en mindre elite som lever i relativ velstand, og den øvrige befolkningen blitt framtredende. Fattigdom og arbeidsløshet er svært utbredt og en omfattende arbeidsmigrasjon til fortrinnsvis Russland og Kasakhstan finner sted. De voksende sosiale ulikhetene er en kime til misnøye og uro og bidrar til muligheter for rekruttering til mer ekstreme grupperinger. 

Mangelen på økonomiske reformer har de senere årene medført kutt i overføringer og lån fra blant annet Verdensbanken og European Bank for Reconstruction and Development (EBRD).

Religionens rolle

Identitet knyttet til en bestemt folkegruppe er relativt nytt i de sentralasiatiske statene. Lojaliteten går først og fremst til familie, klan og stamme. Dernest identifiserer sentralasiatene seg etter religion og språk.

Sentralasiatene betrakter seg stort sett som en del av den muslimske verden, og islam er den dominerende religionen i området. Islam ble i tillegg viktig i frigjøringen fra kommunistisk ideologi og russisk kulturell påvirkning. På tross av dette er et sekularisert samfunn en målsetting for alle republikkene i Sentral-Asia. Utover på 1990-tallet ble islam for mange en måte å uttrykke opposisjon til det sittende regimet. Men den eneste aksepterte måten å praktisere sin muslimske tro på i dag er å benytte de statlige moskeene.

Religionsloven fra 1998 krever at alle religiøse grupper og organisasjoner skal registreres. Loven setter strenge krav for registrering. Et av kravene er at hver gruppe må presentere en liste med minst 100 medlemmer til den lokale avdeling av Justisdepartementet. Videre er det et krav at organisasjonene skal ha en legal adresse. Sistnevnte har vist seg svært vanskelig i praksis. US Department of State rapporterte for 2005 om flere kristne grupper som har søkt om å bli registrert men blitt nektet. For grupper som for eksempel Jehovas Vitner er det største problemet vanskelighetene med å bli registrert og problemer som følge av det å fungere som en uregistrert gruppe. US Department og State melder videre i sin rapport for 2005 at etniske usbekere som konverterer til kristendommen, kan oppleve diskriminering. 

Straffeloven og sivillovgivningen har strenge straffer for brudd på religionsloven og brudd på statutter for religiøs aktivitet som blant annet misjonerende virksomhet. Eksempelvis er enhver gudstjeneste utført av en uregistrert religiøs gruppe ulovlig. Straffeloven skiller imidlertid mellom illegale grupper og forbudte grupper, hvorav aktivitet av sistnevnte straffes hardere. Illegale grupper er grupper som ikke er registrert. Forbudte grupper er islamske grupper som Hizb-ut-Tahrir ("Frigjøringspartiet") og andre grupper som går under betegnelsen "vahabitter". Aktivitet innen en forbudt gruppe kan straffes med opp til 20 år. Ifølge US International Religious Freedom Report 2005 ignorerer retten i praksis denne distinksjonen mellom illegale og forbudte grupper og medlemmer av muslimske grupper som ikke er registrert, kan bli dømt i henhold til begge bestemmelsene.

Hizb-ut-Tahrir

Hizb-ut-Tahrir ble grunnlagt i Jordan på begynnelsen av 1950-tallet og er en islamistisk organisasjon. Dens målsetning er å opprette et pan-islamsk kalifat i det som oppfattes som den muslimske delen av verden. Idealet er den styreform som ble opprettet etter profeten Muhammeds død. Organisasjonen søker innflytelse uten å bruke de parlamentariske organene i landene der gruppen er representert. 

Hizb-ut-Tahrir er forbudt i alle de sentralasiatiske landene med unntak av Kasakhstan. Organisasjonen er uttalt antisemittisk og er derfor forbudt også i land som Tyskland.  Organisasjonens ledelse befinner seg i Jordan. Den internasjonale lederen kalles Amîr. Denne utnevner ledere og talsmenn i de ulike regionene. Strukturen er ellers stort sett slik at ledelsen i de enkelte landene velger et styre på bakgrunn av anbefalinger fra de medlemmene som er ansvarlige for undervisningen i gruppen. Disse anbefaler de medlemmene som har pekt seg ut som spesielt dyktige og lojale overfor ledelsen. Ledelsen tar så en beslutning på bakgrunn av disse anbefalingene. En del beslutninger tas ved shurâ (det vil si rådslagning) der målsetningen er å oppnå konsensus. Styrets oppgaver er å ta beslutninger om administrative forhold, blant annet hvordan man skal forbedre rekrutteringen. Idealet er at det enkelte medlem skal "smelte sammen med gruppen.". Undervisningen av potensielle medlemmer foregår i private hjem.

Den usbekiske avdelingen av organisasjonen er trolig den største. Organisasjonen selv opplyser at de har ca 80 000 medlemmer, hvorav de fleste befinner seg i Usbekistan. Organisasjonen opererer ikke med medlemslister. 

Hizb-ut-Tahrir har hatt et stigende aktivitetsnivå siden begynnelsen av 1990-tallet. Vanlig aktivitet knytter seg til produksjon og distribusjon av løpesedler og avisinnlegg samt undervisning av potensielle medlemmer i private hjem. For mange mennesker er Hizb-ut-Tahrir blitt et symbol på opposisjon ettersom politisk protest enten er forbudt eller forbundet med stor personlig risiko. Bevegelsen er en protest mot det politiske regimet. Medlemmer eller antatte medlemmer av Hizb-ut-Tahrir risikerer lange fengselsstraffer. Hizb-ut-Tahrir er motstander av voldsbruk for å nå sine mål. Hvorvidt enkelte likevel er tilhengere av voldsbruk er omdiskutert. 

Andisjan

En meget spent situasjon oppstod i Andijan i Ferganadalen i det østlige Usbekistan da sikkerhetsstyrkene med hard hånd slo ned et folkelig opprør den 13. mai i 2005. Den utløsende faktoren for opptøyene var en bevæpnet gruppe som brøt seg inn i Andijans fengsel den 12. mai og fikk sluppet fri 200 fanger. Myndighetene svarte med å gå til angrep på fredelige sivile som hadde samlet seg etter stormingen av fengslet. President Islam Karimov hevder at militante islamister sto bak opprøret og at hans sikkerhetsstyrker måtte slå det ned. Usbekiske myndigheter hevder at 176 personer ble drept i opptøyene mens enkelte NGOer hevder at over 1000 personer ble drept. International Crisis Group (ICG) meldte i mai 2005 at ca 750 mennesker ble drept; de fleste sivile og blant dem mange barn. 

ICG peker i sin rapport om opptøyene i Andijan at hendelsene må sees i forlengelsen av protestene som fant sted vinteren 2004 - 2005. Myndighetene forsøkte da å iverksette reguleringer som medførte stengning av alle basarer/markeder som ikke holdt urealistisk høye minstekrav. Disse basarene er levebrødet til store deler av bybefolkningen og myndighetenes forsøk på å stenge dem ble møtt med massive protester fra menn og kvinner. Protestene førte til at myndighetene ga etter og basarene fikk stå. Dette var første gang på ti år hvor både menn og kvinner hadde deltatt i massive demonstrasjoner i Usbekistan og at man gjennom demonstrasjonene hadde vunnet fram med sine krav.  

Noe av årsakene til demonstrasjonene var også den vanskelige økonomiske situasjonen i landet. Lokale og nasjonale eliter så sitt økonomiske og politiske monopol truet av flere unge suksessrike entreprenører som i tillegg hadde støtte og legitimitet hos lokalbefolkningen på grunn av sitt sosiale engasjement. Derfor ble 23 forretningsmenn fra Andijan arrestert i 2004, anklaget for alvorlige forbrytelser, deriblant medlemskap i en ekstremistgruppe, Akromiya og antikonstitusjonell virksomhet. ICG skriver i sin rapport at organisasjonen Akromiya langt fra er noen ekstremistorganisasjon som ønsker å styrte regimet, men at det er en uformell organisasjon av unge entreprenører som jobber for lokalsamfunnet. ICG opplyser at det ikke er noe bevis for at de 23 forretningsmennene har vært involvert i islamsk ekstremisme. Grunnleggeren av organisasjonen var riktignok tilknyttet Hizb-ut-Tahrir på 80-tallet, men brøt forbindelsen med dem før Usbekistan ble en selvstendig stat. Organisasjonen har ikke vist noe tegn til vold. 

Rettssaken mot de 23 forretningsmennene startet i februar 2005. Kort tid etter begynte slektninger, naboer og venner å møte opp foran rettslokalet i en stille protest. Demonstrantene framsto som godt organiserte, og i mai nådde de over 3.000 oppmøtte. Rettssakene begynte da og nærme seg slutten og stemningen ble mer spent. I følge ICG skal NSS (sikkerhetspolitiet) ha begynt å arrestere deltakere i demonstrasjonen om kvelden den 12. mai. Etter dette skal en gruppe ha foretatt voldelige angrep på noen trafikkpolitistasjoner og en militærgarnison i Andijan. Gjennom disse aksjonene skaffet opprørerne seg våpen og med disse våpnene gjorde de først et mislykket forsøk på å storme NSS (sikkerhetspolitiet) sine lokaler, og så et vellykket angrep på fengselet hvor de 23 forretningsmennene satt fengslet. Alle fengslede ble da frigitt. Senere på morgenkvisten inntok noen opprørere kommuneadministrasjonen (Hokimiyat).

Som følge av opptøyene, krysset flere hundre personer grensene til Kirgisistan i dagene rett etter opptøyene. 541 personer ble registrert av kirgisiske myndigheter og plassert i midlertidige flyktningleire i Kirgisistan. Amnesty rapporterte om uverdige forhold i leirene. I tillegg til disse 541 som har blitt registrert som flyktninger har menneskerettighetsorganisasjoner, ifølge Radio Free Europe, antydet at det befinner seg opp til 1000 uregistrerte flyktninger i Kirgisistan. Også flere titalls usbekere skal ha blitt sendt tilbake til Usbekistan uten å ha sluppet inn i Kirgisistan. Amnesty rapporterte om massivt press fra usbekiske myndigheter mot de "flyktningene" som allerede var sluppet inn i Kirgisistan om å returnere til Usbekistan. Amnesty rapporterte videre om at 4 personer ble tvangsreturnert til Usbekistan av kirgisiske myndigheter.  Kirgisiske myndigheter hevder at returen var frivillig. Den Norske Helsingforskomitè som besøkte flyktningleiren utenfor Jalalabaed i Sør-Krigisistan i juni i fjor opplyste i et brev til norsk UD 07.07.05 at situasjonen for de usbekiske flyktningene var prekær i forhold til faren for tvungen tilbakesendelse og usbekiske aksjoner på kirgisisk territorium. 

En gruppe på 439 av de registrerte flyktningene ble sendt til Romania med bistand fra UNHCR i slutten av juli måned i 2006. Flyktningene hadde et midlertidig opphold i Romania før de gjennom UNHCR ble gjenbosatt i andre land. 

I oktober 2006 sparket president Karimov guvernøren i Andijan, Saydullo Begaliyev, og hevdet denne var særlig ansvarlig for hendelsene i 2005. 

Forholdet til Vesten og Russland

I den første tiden som uavhengig republikk opparbeidet Usbekistan seg et relativt godt forhold til USA. Dette forholdet ble særlig styrket etter 11. september 2001 da Usbekistan lot amerikanske styrker få bruke baser i Usbekistan i forbindelse med angrepene på nabolandet Afghanistan. USAs ønske om en uavhengig granskningskommisjon i forbindelse med hendelsene i Andisjan og deres bistand til å få evakuert flyktninger til Europa har imidlertid kjølnet forholdet mellom USA og Usbekistan. Landet har de senere år beveget seg nærmere Russland og Kina. I november 2005 undertegnet Usbekistan og Russland en avtale for økt militært samarbeid.  Russland har fullt ut støttet Karimovs metoder i hans "bekjempelse av terrorisme". 

Usbekistans forhold til Europa har blitt anstrengt etter at EU satte i verk sanksjoner mot Usbekistan 14. november 2005 som en reaksjon på usbekiske sikkerhetsstyrkers væpnede angrep på demonstranter under opprøret i Andisjan i mai 2005. Sanksjonene innebærer våpenembargo og visumnekt for navngitte myndighetspersoner. Norge sluttet seg til EUs felles holdning mot Usbekistan 23. november 2005 og har videre sluttet seg til en forlengelse av sanksjonene. Sanksjonene har vært gjenstand for stor debatt innad i EU. Spesielt har Tyskland gått ut mot sanksjonene grunnet sin luftbase sør i Usbekistan.

Menneskerettighetssituasjonen i Usbekistan blir av en rekke kilder betegnet som svært bekymringsfull.

Det eksakte antallet personer som har blitt arrestert og domfelt pga anklager om en eller annen tilknytning til hendelsen i Andisjan er usikkert. Amnesty International skriver i sin årsrapport for 2006 at minst 267 personer ble dømt til langvarige fengselsdommer for sitt påståtte engasjement i Andisjan-hendelsen. Flertallet fikk saken sin prøvet for en lukket rett. Human Rights Watch skriver i sin årsrapport for 2006 (fra januar 2007) at fra september 2005 til juli 2006 ble minst 303 personer dømt til langvarige fengselsdommer på bakgrunn av saker relatert til hendelsene i Andisjan. Alle saker, bortsett fra én, gikk for lukkede dører. US Department of State sin rapport om menneskerettigheter (mars 2007) viser til at den usbekiske NGOen Ezgulik har satt opp en liste over de som har blitt arrestert og domfelt som følge av Andisjan-hendelsen. Ezgulik har en liste med 363 navn i tillegg til de som ble dømt på slutten av 2006. US State Department opplyser i samme rapport at dusiner av menneskerettighetsaktivister, journalister og andre Andisjan-innbyggere som hadde snakket med pressen eller rapportert om hendelsene var blant de som ble arrestert og fengslet. Rapporten viser videre til at en av de arresterte ble dømt så sent som i januar 2007.

Ifølge ICGs rapport om Usbekistan fra august 2007, som igjen viser til offisielle usbekiske kilder, har så mange som 251 personer blitt dømt til mellom 14 og 20 års fengsel. På ICGs månedlige liste med beskrivelse av sikkerhetssituasjonen i en rekke land ble Usbekistan rett etter hendelsen i Andisjan i 2005 plassert i kategorien "Deteriorated". Situasjonen har vært vurdert som "Unchanged" i ettertid.

Ifølge ICG skal flere personer som har flyktet over grensen til Kirgisistan og som gjennom samarbeid mellom usbekisk og kirgisisk sikkerhetstjeneste ha blitt pågrepet og sendt tilbake over grensen til Usbekistan. ICGs rapport viser til at denne typen hendelser også har skjedd i mai og juni 2007, 2 år etter hendelsen i Andisjan. Rapporten viser videre til usbekere som har reist til Russland og som der har blitt pågrepet av russisk politi med anklage om tilhørighet til Hizb-ut-Tahrir eller andre islamistiske organisasjoner og som står i fare for å bli utlevert til Usbekistan, noe som også i enkelte tilfeller har skjedd. Usbekiske myndigheter har inntatt en hard linje ovenfor det de betegner som islamsk ekstremisme, og særlig personer som anklages for å være medlem av Hizb-ut-Tahrir.

Flere pågripelser har også skjedd innenfor landets grenser i den senere tid. ICGs rapport fra 22. august viser til flere tilfeller der uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og tilhengere av den politiske opposisjonen har blitt slått ned på av myndighetene. Rapporten viser til domfellelser med langvarige fengslinger og opphold på psykiatrisk sykehus som straff. Rapporten viser videre til løslatelse av to menneskerettighetsaktivister, Umida Niyazova og Gulbahor Rayeva, som begge ble dømt til fengselsstraffer i mai 2007 (henholdsvis 7 og 11 år). De to aktivistene ble løslatt og gitt betinget dom etter at de hadde kommet med omfattende tilståelser og en fordømmelse av det internasjonale samfunn og utenlandske journalister som presenterer et "uriktig" bilde av Andisjan og Usbekistan. Deres frihet må imidlertid betegnes som begrenset, og de kan svært lett bli offer for nye arrestasjoner. 

Politiske fanger og rettssikkerhet

I Human Rights Watch sin årsrapport for 2004 ble det antatt at Usbekistan har fengslet ca 7000 personer siden myndighetene startet sin kampanje mot uavhengig islam (ikke statsstyrt) i midten av 1990-årene. Antallet politiske fanger pr i dag er usikkert, men US Department of State opplyser pr mars 2007 at antallet politiske fanger er økende. 

Det blir med jevne mellomrom gitt amnestier for å tømme fengslene, men nye fengslinger skjer raskt. Majoriteten av fengslingene har sammenheng med mistanke om forbindelse til Hizb-ut-Tahrir. Det å ha delt ut et flygeblad for Hizb-ut-Tahrir gir tilstrekkelig grunnlag for langvarig fengsling. Anklager om besittelse av flygeblader er den vanligste anholdelsesgrunn. Noen kan bli satt fri etter 3-5 dager. Andre sitter inne i flere år. Ifølge usbekisk lov er varetektstiden på 3-6 dager, men loven følges ikke. Bestikkelser er vanlig, men personer som sitter inne grunnet forbindelse til Hizb-ut-Tahrir kan ikke"kjøpe seg fri". Også slektninger (fjerne og nære) av personer som har blitt fengslet pga mistanke eller reell forbindelse med Hizb-ut-Tahrir er i myndighetenes søkelys og kan risikere arrestasjoner og langvarig fengsling.

Usbekistan har en svært godt utbygd etterretningstjeneste. Etterretningstjenesten gjør i utstrakt grad bruk av elektronisk overvåkning og har god oversikt over den kritikk som fremmes i større medier. I forholdet mellom myndigheter og sivilbefolkningen spiller de lokale mahalla (naboskapskomité) en viktig rolle. Mahalla er en administrativ enhet på lokalplan vanligvis bestående av 4 000 -10 000 husholdninger. Hver mahalla har en styringskomité bestående av 4-5 personer. Leder for denne gruppen er i økende grad blitt en representant for myndighetene i lokalsamfunnet.

Det usbekiske rettsvesenet lider under mangler, og fengselsforholdene er svært dårlige. Ifølge grunnloven er dommerne uavhengige, men blir utpekt av presidenten. En rekke menneskerettighetsorganisasjoner og blant annet US Departement of State rapporterer om hyppig bruk av tortur for å fremskaffe tilståelse under avhør. Særlig påpekes det at bruken av tvungen psykiatrisk behandling av aktivister er utbredt.

Usbekistan praktiserer dødsstraff. Etter langvarig press blant annet fra Amnesty har president Karimov signert et dekret av 1. august 2005 om at Usbekistan vil avskaffe dødsstraff fra 1. januar 2008.

Menneskerettighetsorganisasjoner

Menneskerettighetsorganisasjoner blir regelmessig nektet registrering i Usbekistan og det finnes liten tilstedeværelse av internasjonale aktører som rapporterer om menneskerettighetssituasjonen i landet. To menneskerettighetsorganisasjoner ble registrert etter langvarig internasjonalt press i april 2003; Ezgulik og Independent Human Rights Society. Organisasjonene har derimot ikke vært i stand til å utøve sin aktivitet. Regelmessig nektelse av registrering rammer også religiøse organisasjoner og menigheter. 

International Crisis Group melder at uavhengige lokale NGOer er i ferd med å forsvinne helt i Usbekistan. Myndighetene er blitt stadig strengere når det gjelder registrering av NGOer. Presset mot organisasjonene har tiltatt etter hendelsene i Andisjan i 2005. UNHCR fikk i mars 2006 beskjed av usbekiske myndigheter om å avslutte sitt nærvær i landet. 

Ytrings- og pressefrihet

Ytrings- og pressefriheten i Usbekistan er meget begrenset. Selv om grunnloven garanterer full ytringsfrihet, innskrenker myndighetene aktivt denne friheten. En lov av 1991 forbyr borgere å "støte presidentens ære og verdighet". Det eksisterer ingen opposisjonsaviser. Grunnloven forbyr sensur, men usbekiske myndigheter praktiserer likevel sensur på hva som skrives og sies offentlig. I tillegg er borgernes tilgang til utenlandsk media og internett generelt begrenset. Regjeringen tillater ikke salg av utenlandske aviser og tidsskrifter. Russiske aviser er imidlertid tilgjengelige. BBC måtte i oktober 2005 stenge sitt kontor i Tasjkent. I desember 2005 nektet usbekiske myndigheter å gi lisens til den usbekiske tjenesten av Radio Free Europe.

Etnisitet

Forfølgelse og trakassering basert på etnisitet er svært lite utbredt i Usbekistan. Etniske russere har pekt på diskriminering til fordel for usbekere når det gjelder muligheter til arbeid og studier. Like fullt besitter etniske russere viktige posisjoner i samfunnet som lege- og ingeniørstillinger. Etniske russere har imidlertid mistet sine privilegier som de hadde i sovjettiden da de representerte eliten i landet.  

Norge har gjennom FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) mottatt flere kvoteflyktninger fra Usbekistan.

Det har vært en klar nedgang i antallet usbekiske asylsøkere til Norge siden toppåret 2002 da 206 søkere kom. Norge mottok i 2005 42 søkere, i 2006 ankom 52, mens det i første halvår 2007 var registrert 17 usbekiske asylsøkere til Norge.

Søkernes anførsler

Usbekere som søker om asyl i Norge har ulike typer anførsler. Generelt anfører mange asylsøkere myndighetenes mistanke om tilknytning til islamistiske grupperinger. Enkelte anfører risiko for fengsling og forfølgelse basert på politisk opposisjonsvirksomhet innen politiske grupperinger eller innen menneskerettighetsorganisasjoner. Videre forekommer det også anførsler knyttet til presse- og publiseringsvirksomhet samt anførsler om diskriminering på etnisk grunnlag (det vil si fra etniske russere).

Det er generelt en mangel på systematiske og uavhengige rapporteringer om situasjonen i ulike deler av Usbekistan. Dette har sin bakgrunn i myndighetenes informasjonsblokkade og at utenlandske aktører som blant annet UNHCR har måttet forlate landet. 

Landinfos fact-finding reiser går til både Usbekistan, til de sentralasiatiske naborepublikkene samt til Russland som har et stort usbekisk eksilmiljø. I vårt arbeid vektlegger vi sterkt å ha tilgang på ulike typer kilder som kan belyse det samme spørsmålet knyttet til Usbekistan. 

Dette notatet er basert på åpne kilder. Blant annet BBC, International Crisis Group, Human Rights Watch, Den Norske Helsingsforskomité, US Department of State, Radio Free Europe, Committee to Protect Journalists og UNHCR. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.