Sri Lanka

Sri Lanka ligger i det indiske hav. Øya har et tropisk klima og omfatter så vel fjellområder i sør som sletteland i nord. Sri Lanka er inndelt i 8 provinser og 25 administrative distrikter.

Befolkning og etnisitet

Sri Lankas befolkning utgjøres av ca. 75 % etniske singalesere, mens den nest største gruppen, tamilene, representerer mellom 15 og 18 % av befolkningen.  Muslimene representerer ca. 7 %, mens den resterende befolkningen består av mindre grupper, bl.a. burghere og malayer.

Den etniske tamilbefolkningen består av to grupper: srilankiske og indiske tamiler. Sistnevnte kom til øya under det britiske kolonistyret på 1800-tallet for å arbeide innen plantasjesektoren. Både singaleserne og de srilankiske tamilene kommer opprinnelig fra India, men det strides om det nøyaktige tidspunktet og hvem som ankom Sri Lanka først. 

Majoriteten av befolkningen er konsentrert langs kyststrøkene i sør hvor singaleserne er i klart flertall. De nordlige områder, som i dag - i all hovedsak - kontrolleres av Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), befolkes nesten utelukkende av srilankiske tamiler. Områdene i øst er befolket av både singalesere, muslimer og srilankiske tamiler. De indiske tamilene er fremdeles sterkt knyttet til plantasjesektoren og lokalisert i det sentrale høylandet.

Majoriteten av singaleserne er buddhister, mens flertallet av tamilene er hinduer. Muslimene regner seg som regel for å være en egen etnisk gruppe og er sunnier. Det finnes også en relativt stor gruppe kristne (romersk-katolske) bestående både av singalesere og tamiler. Sri Lankas grunnlov av 1978 fastslår religionsfrihet, men buddhismen har erklært forrang uten lenger å ha status som statsreligion. 

Fra koloni til selvstendig republikk

Sri Lanka, som fram til 1972 het Ceylon, fikk tidlig kontakt med omverdenen gjennom omfattende handelsvirksomhet, hovedsakelig med krydder. Etter en periode under hhv. portugisisk og nederlandsk herredømme, ble landet i 1802 britisk kronkoloni. Mot slutten av 1800-tallet oppsto stadig sterkere protester mot kolonistyret og det vokste fram en buddhistisk-singalesisk nasjonalisme som bygget på ideen om Sri Lanka som bevarer av den rette buddhistiske tro. Fra 1931 fikk Sri Lanka begrenset selvstyre og 4. februar 1948 ble landet selvstendig republikk og medlem av British Commonwealth. 

Allerede kort tid etter selvstendigheten i 1948 kom spenninger mellom singalesere og tamiler til overflaten. Disse hadde nok til en viss grad blitt holdt under kontroll i kolonitiden, men må også ses i lys av at tamilene under britene hadde hatt en - relativt sett - privilegert posisjon. En rekke lovendringer som favoriserte majoritetsbefolkningen ble innført på 1950-tallet. Singalesisk fikk status som eneste offisielle språk og buddhismen ble opphøyet til statsreligion. De indiske tamilene, som utgjorde ca. 1 million av totalt ca. 19,4, ble fratatt sine borgerlige rettigheter og gjort statsløse. Det ble innført opptakskriterier til høyere utdanning som diskriminerte tamiler og de øvrige minoritetene. Bebudede selvstyretiltak i tamilske områder ble ikke innført. Samtidig ble det åpnet for singalesiske bosetninger i tamilske områder i øst, noe tamilene oppfattet som kolonisering.

Etablering av politiske partier og gryende konflikt

Siden 1948 har srilankisk politikk vært dominert av landets to største partier, United National Party (UNP) og Sri Lanka Freedom Party (SLFP), som - enten alene eller i allianser - har vekslet på å ha regjeringsmakten. Begge partiene er tuftet på buddhistiske grunnverdier og tradisjoner, men har i dag et betydelig velgergrunnlag også i den tamilske befolkningen. Samtidig er flere tamilske partier representert i parlamentet. Av sentrale opposisjonspartier er det venstreorienterte Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og det mer ekstreme nasjonalistpartiet Jathika Hela Urumaya (JHU) ledet av buddhistmunker. Begge disse partiene har vært sterkt kritiske til å inngå kompromisser med representanter for den tamilske siden i konflikten.

Etter uavhengigheten har forholdet og konflikten mellom de to største befolkningsgruppene preget srilankisk politikk og samfunn. SLFPs valgseier i 1956 kan sies å representere et veiskille. Valgseieren falt sammen med 2500-årsdagen for Buddhas død og var tuftet på sterke appeller til singalesisk nasjonalisme. Tilbakevendende etnisk vold og en politikk som ble oppfattet som diskriminerende av tamilene, bidro til framvekst av flere radikale tamilske grupperinger fram til midten av 1970-tallet. Tamilsk politikk beveget seg fra en relativt positiv holdning til nasjonale løsninger, til mer markante krav om økt grad av selvstyre og om en egen tamilsk stat, Tamil Eelam. Mange av gruppene, for eksempel Tamil New Tigers (TNT), som senere endret navn til Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), hadde ikke tiltro til den politiske prosessen, og mente at tamilene bare kunne nå sine mål gjennom væpnet motstand. På begynnelsen av 1980-tallet etablerte flere av disse gruppene seg - bl.a. LTTE - i den indiske delstaten Tamil Nadu, hvorfra de med assistanse (finansiell/våpen/trening) fra de indiske etterretningsorganisasjonene Research and Analysis Wing (RAW) og Intelligence Bureau, utførte operasjoner i hjemlandet. 

Borgerkrig

I 1983 utløste drapene på 13 singalesiske politimenn på Jaffna svært dramatiske og alvorlige utbrudd av etnisk vold mot sivile tamiler. Mellom 1000 og 3000 tamiler ble drept i sør, hovedsakelig i Colombo, forretningseiendommer ble ramponert eller brent og tusenvis ble gjort husløse. Det hersker relativt bred enighet om at myndighetene ikke var raske nok til å slå ned den singalesiske volden. Unntakstilstand ble erklært samme år. Unntakslovgivningen gav sikkerhetsstyrkene vide fullmakter, begrenset forsamlings- og bevegelsesfriheten og medførte sensur av mediene. I den etterfølgende perioden skjedde en opptrapping av konflikten mellom regjeringens sikkerhetsstyrker og de militante tamilske grupperingene. På midten av 1980-tallet var LTTE etablert som den sterkeste og mest betydningsfulle innen den militante tamilske opposisjon. Høsten 1986 hadde LTTE tilnærmet militær kontroll over Jaffna-halvøya og proklamerte i januar 1987 "Tamil Eelam" som selvstendig stat. 

India ble direkte involvert i konflikten i 1987, da det ble signert en fredsavtale, The Indo-Sri Lanka Peace Accord, som blant annet innebar overføring av mer makt til provinsene, samt oppretting av en indisk fredsbevarende styrke, Indian Peace-Keeping Force (IPKF). LTTE motsatte seg avvæpning og i løpet av kort tid utviklet forholdet mellom India og LTTE seg til en ren krigstilstand. India trakk seg ut av Sri Lanka i mars 1990 etter hva mange karakteriserer som en mislykket fredsbevarende operasjon. 

I 1991 ble Indias statsminister, Rajiv Ghandi, drept av en selvmordsbomber fra LTTE under et valgarrangement i Sriperumbudur i India. Først 28. juni 2006 innrømmet LTTE at organisasjonen var involvert i drapet. 

LTTE hadde allerede på tidlig på 90-tallet utviklet seg til en velorganisert politisk og militær organisasjon. Med unntak av en tremåneders våpenhvileperiode i 1995, forelå det fram til signeringen av våpenhvileavtalen i februar 2002 en alvorlig borgerkrigstilstand mellom LTTE og sentralmyndighetenes sikkerhetstyrker. Perioden var preget av intens krigføring med sikte på kontroll over landområdene i nord og øst. De militære tapene på begge sider var store, i tillegg til omfattende overgrep mot sivile fra begge parter og et stort antall internflyktninger. Over 60 000 mennesker ble drept i løpet av denne perioden og i henhold til Human Rights Watch var det ca 1 million internflyktninger i Sri Lanka i 2000. 

I perioden fra midt på 90-tallet til 2002 satt det fortløpende ca. 1500 personer internert i medhold av unntaks- og anti-terrorlovgivningen (Prevention of Terrorism Act (PTA)). Dette var hovedsakelig tamiler mistenkt for tilknytning til LTTE. Omfanget av forsvinninger, ulovlige interneringer, tortur og utenomrettslige henrettelser var stort, men viste en markant positiv utvikling fram mot signeringen av våpenhvileavtalen i 2002. Majoriteten av de grove menneskerettighetsbruddene skjedde i krigsområdene eller i disses umiddelbare nærhet, og både LTTE og sikkerhetstyrkene sto bak. Foruten menneskerettighetsbrudd i direkte tilknytning til militær aktivitet, ble tusenvis av tamiler arrestert i regjeringskontrollerte områder i denne perioden, de fleste i Colombo. I de LTTE-kontrollerte områdene var overgrepene i første rekke knyttet til organisasjonens omfattende tvangsmessige verving, bl.a. av mindreårige.  

Krigshandlingene har under hele borgerkrigsperioden vært lokalisert i nord (Jaffna og Vanni-regionen) og øst (Trincomalee, Batticaloa, Amparai), og det har ikke vært regulære krigshandlinger i de sørlige, sentrale eller sørvestlige områder, herunder Colombo. Situasjonen i de sistnevnte områdene var imidlertid preget av atskillige terroranslag fra LTTE. I første rekke mot politikere, sentrale representanter for myndighetene og sikkerhetsstyrkene, men også mot sivile mål. I 1996 ble eksempelvis nærmere100 sivile drept og mer enn 1400 skadet - mange svært alvorlig - i en aksjon mot nasjonalbanken. Under henvisning til sin vurdering av risikoen for terroranslag fra LTTE i områdene hvor det ikke er krig, etablerte myndighetene et omfattende sikkerhets- og kontrollregime. Det var i første rekke den tamilske sivilbefolkning som ble rammet, særlig ved ulike reiserestriksjoner, "check-points" langs gater og veier, men også ved "round-ups"-aksjoner, hvor flere hundre kunne bli arrestert.

Våpenhvileavtalen

Den etniske konflikten utviklet seg rundt årtusenskiftet i positiv retning. Kort tid etter at UNP vant parlamentsvalget i 2001 erklærte begge parter våpenhvile og samtaler mellom LTTE og myndighetene fant sted, bl.a. med assistanse fra norske myndigheter. I februar 2002 inngikk LTTE og den srilankiske regjeringen en våpenhvileavtale (Agreement on a Ceasefire between the Government of the Democratic Socialist Republic of Sri Lanka and the Liberation Tigers of Tamil Eelam (CFA)).

Avtalen medførte relativt raskt store forbedringer i situasjonen for sivilbefolkningen. Først og fremst i form av fravær av krigshandlinger og kontrolltiltak, samtidig som muligheten for sivil ferdsel ble betydelig forbedret, også over grensen mellom LTTE- og regjeringskontrollert område. Det ble etablert et eget avtaleovervåkningsorgan, Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), bl.a. bestående av norske tjenestemenn. I september 2002 ble forbudet mot LTTE opphevet og ga grunnlag for de første fredsforhandlingene i Thailand samme måned. I november 2002 oppgav LTTE kravet om full selvstendighet og viste vilje til forhandlinger om regionalt selvstyre innenfor en føderasjon.

Den sjette forhandlingsrunden ble avholdt i Japan i mars 2003, hvor et av temaene var styrking av SLMM pga. omfanget av brudd på våpenhvileavtalen. I april 2003 trakk LTTE seg fra fredssamtalene under henvisning til løftebrudd i forhold til sentrale spørsmål. 

Partene gjentok ved en rekke anledninger at de sto ved CFA. Problemer og uenighet om konkrete forhandlingstema og økende omfang av alvorlige våpenhvilebrudd, i tillegg til gradvis flere andre forhold bidro til at optimismen som rådet i tilknytning til de første forhandlingsrundene sakte men sikkert forsvant. Sentrale bakenforliggende årsaker til dette var parlamentsvalget i 2004 og dannelsen av den mer forhandlingskritiske UPFA-regjeringen. Videre la oppfølgingen etter tsunamikatastrofen og et betydelig antall likvideringer av personer med tilknytning til tamilske partier et press på situasjonen. I tillegg ble splittelsen i LTTE ved at kommandanten i øst, Karuna, brøt med LTTE-ledelsen en viktig faktor. Bruddet kan ha sammenheng med at ledelsen i LTTE domineres av personer fra nord, som ble anklaget for å ha hatt for lite fokus på situasjonen for tamilene i øst.

I presidentvalget i 2005 kom den LTTE-kritiske Mahinda Rajapaksa til makten. Rajapaksa hadde gått til valg på at regjeringen måtte trekke seg fra fredsavtalen og at Norges sentrale rolle måtte opphøre. Han ble støttet av marxistiske og buddhistiske nasjonalistpartier. I perioden fram til september 2006 registrerte SLMM ca. 4000 brudd på våpenhvileavtalen.

Konflikten eskalerer på nytt

Til tross for at partene ved en rekke anledninger, eksempelvis ved våpenhvilesamtaler i Geneve i februar 2006, bekreftet å stå ved CFA, økte omfanget av avtalebrudd i form av voldshandlinger, menneskerettighetsbrudd og alvorlige militære trefninger betydelig i løpet av 2006 og 2007. I løpet av våren 2006 fant det sted omfattende trefninger mellom LTTE og sikkerhetsstyrkene, bl.a. i områdene rundt den strategisk viktige havnebyen Trincomalee og på Jaffna-halvøya. I perioden fra desember 2005 til oktober 2006 mistet antagelig rundt 2 500 mennesker livet i tilknytning til oppblussingen av konflikten. Antatt velinformerte menneskerettighetsorganisasjoner antar at over 200 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem pga. krigshandlinger fra april til september 2006.

I januar 2007 gjennomførte Rajapaksa endringer i regjeringen og bl.a. tok representanter for JHU plass. I løpet av hele 2007 tilspisset konflikten seg med kraftige kamper og sammenstøt i nord og øst. LTTE ble meget sterkt svekket i alle de tre østprovinsene Trincomalee, Batticaloa og Amparai i løpet av 2007. LTTEs politiske leder S. P. Thamilchelvan ble drept i et angrep i november 2007.

Avslutningen av konflikten

2. januar 2008 trakk srilankiske myndigheter seg fra fredsavtalen etter at en bombe gikk av utenfor Colombo og drepte fire personer. Myndighetene hevdet at LTTE ikke var interessert i fredsforhandlinger og så en militær løsning som eneste utvei på konflikten. Med avtalens opphør hersket det igjen krigstilstand i Sri Lanka, men avtalen hadde allerede i flere år kun eksistert ” på papiret”. Særlig de siste to årene før avtalens endelige sammenbrudd ble LTTE beskyldt for å ha gjennomført en rekke angrep og selvmordsaksjoner. På den annen side ble regjeringsstyrkene anklaget for å gjennomføre luftangrep og militære aksjoner som rammet sivile i tamilske områder.

Våren 2008 iverksatte den srilankiske hæren (SLA) en omfattende militær offensiv mot de LTTE-kontrollerte områdene i nord. Intensiverte kamphandlinger medførte store sivile tap. I løpet av året lyktes SLA å ta kontroll over flere strategisk viktige byer i Vanni og A9-motorveien som forbinder Jaffna-halvøya med Colombo. De srilankiske myndighetene avviste anmodninger fra FN og det internasjonale samfunnet om en ny våpenhvile, ettersom de ikke ønsket å gi LTTE tid til å re-konsolidere seg.

I januar 2009 tok SLA LTTEs siste bastion, Mullaittivu, og de gjenværende tamilske geriljasoldatene forskanset seg på en smal kyststripe utenfor byen. Mellom 100 000 og 190 000 internt fordrevne ble fanget i et lite område kontrollert av LTTE, og befant seg etter hvert i en meget prekær humanitær situasjon. SLA ble kritisert for å bryte internasjonal lov ved ikke å skille mellom sivilister og stridende og for å nekte humanitære organisasjoner tilgang til sivilbefolkningen i det avsperrede området. LTTE ble anklaget for å bruke de internt fordrevne som menneskelig skjold.  

Etter flere måneder med innbitt motstand klarte SLA til slutt å nedkjempe de siste restene av LTTE, og tigrenes leder, Velupillai Prabhakaran, og det sentrale lederskapet ble drept. President Rajapaksa erklærte seg selv som seierherre den 19. mai 2009, og markerte slutten på 26 år med borgerkrig som kostet 70 000 menneskeliv.

I perioden etter at kamphandlingene opphørte ble over 12 000 personer mistenkt for å ha hatt tilknytning til LTTE internert i lukkede rehabiliteringsleire. Per juli 2010 er antagelig alle tidligere barnesoldater løslatt, men det befinner seg fremdeles omkring 7- 8000 personer i rehabiliteringsleirene i området rundt byen Vavuniya. Disse er frihetsberøvet uten noen form for rettslig prosess.

Rajapaksa befester sin maktposisjon

President Rajapaksa utlyste nytt presidentvang i januar 2010 for å kunne høste suksessen fra den militære seieren. Rajapaksa vant med 58 % av stemmene mot 40 % til hovedutfordreren general Fonseka, som hadde ledet militæroffensiven mot LTTE. Fonseka anerkjente ikke valgresultatet, og beskyldte Rajapaksa for valgfusk. Den 8. februar ble Fonseka arrestert og satt i varetekt i Colombo. Han ble beskyldt for å ha vært politisk aktiv mens han var offiser, noe som er forbudt i henhold til srilankisk lov, og for å ha planlagt et kupp mot presidenten.

I april 2010 ble det holdt parlamentsvalg. Rajapaksas parti UPFA vant overlegent med 144 av 225 plasser i parlamentet. Partiet greide imidlertid ikke å oppnå det to-tredjedels flertall som er nødvendig for å endre grunnloven.

Med unntak for et maoistisk opprør på slutten av 1980-tallet, har både sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Sri Lanka i de siste 25 årene i all vesentlighet vært preget av den etniske konflikten. Fra begynnelsen på 1980-tallet utkrystalliserte denne seg etter hvert til en militær konflikt mellom én organisasjon, LTTE, og sentralmyndighetens sikkerhetsstyrker. Konflikten har vært svært blodig, illustrert ved det lave antallet krigsfanger, nærmere 70 000 drepte og i perioder over 1 million internflyktninger. De groveste og mest omfangsrike menneskerettighetsbruddene og krigshandlingene har funnet sted i grenseområdene mellom de LTTE-kontrollerte og myndighetskontrollerte områdene i nord og øst. Både LTTE og sikkerhetsstyrkene er ansvarlige for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. 

På hele 1990-tallet har omfanget av menneskerettighetsbrudd fortløpende vært høyt, men fluktuert, bl.a. i relasjon til intensiteten i kamphandlinger og utfallet av disse, terroraksjoner i regjeringskontrollert område i sør og myndighetenes vurdering av risikoen for slike, samt LTTEs virksomhet for konsolidering av organisasjonens militære styrker. Med unntak for de tre provinsene i øst, Trincomalee, Batticaloa og Amparai, er det først og fremst den tamilske sivilbefolkningen som har blitt utsatt for menneskerettighetsovergrepene. Inntil CFA ble inngått, har lovgivning (Emergency Regulations (EMR) og Prevention og Terrorism Act (PTA)) gitt sikkerhetsstyrkene vide fullmakter til arrestasjoner og frihetsberøvelse uten rettslig behandling. Ved årtusenskiftet var imidlertid omfanget av alvorlige menneskerettighetsbrudd som tortur, forsvinninger, urettmessige/ulovlige interneringer og utenomrettslige henrettelser betydelig redusert sammenliknet med situasjonen på slutten av 80-tallet og på 90-tallet. Unntakslovgivningen ble opphevet i 2001, CFA ble inngått og PTA suspendert i løpet av det påfølgende året. Dette bidro til å bedre den generelle menneskerettighetssituasjonen for tamiler og sikkerheten for sivile både i regjeringskontrollerte og i LTTE-kontrollerte områder. Over 1000 PTA-internerte ble løslatt relativt kort tid etter at CFA ble inngått. 

Fra våren 2005 fant det sted en markant oppblussing av vold og uroligheter, med omfattende krigshandlinger både i øst- og nordområdene. Det ble gjennomført flere terroranslag mot sentrale politikere og militære i Colombo og i sør. Blant annet ble utenriksminister Lakshman Kadirgamar drept i et attentat i august 2005. Dette drapet utløste de første "round-ups"-aksjoner i Colombo på over fire år. I likhet med hva som var tilfellet ved tidligere "round-ups", ble majoriteten av de arrestert løslatt etter kort tid. Omfanget av en del av de grove menneskerettighetsbrudd som preget våpenhvileperioden - politisk motiverte drap (hovedsakelig mot representanter for tamilske partier) og forsvinninger økte i perioden 2005-2009

Det generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen for etniske tamiler har bedret seg betydelig siden mai 2009. Det omfattende kontrollregimet, for eksempel i form av kontrollposter over hele landet og ulike aksjoner mot sivile tamiler, er vesentlig begrenset. Omfanget av tilfeldig arrestasjoner er også vesentlig redusert. Bevegelsesfriheten er bedret i de tidligere krigsområdene i øst og nord. Samtidig har trykket mot den politiske opposisjonen, eksempelvis mot myndighetskritiske journalister og menneskerettighetsaktivister, økt. Arrestasjoner framstår nå som mer målrettede, og ikke som uttrykk for generell mistenkeliggjøring av den tamilske minoriteten.

Rekruttering til LTTE og barnesoldater

LTTEs rekrutteringspraksis har variert over tid og også fra område til område. En rekke kilder i de seneste år har presentert informasjon som indikerer at LTTE har benyttet seg av ulike former for press eller tvang med sikte på å rekruttere militært personell. Bildet av hvorledes kravet til den enkelte, og eventuelt den enkeltes familie, håndheves og hva slags press/tvang som eventuelt benyttes ved rekrutteringen, er ikke entydig. Flere forhold har betydning, bl.a. aktuell militær situasjon, lokale kommandanter, andre lokale forhold, religiøs tilhørighet og sosial posisjon. Det er bekreftet at LTTE drev omfattende rekruttering av ungdom og mindreårige i strid med internasjonal lovgivning. Den til tider prekære humanitære situasjonen, det dårlige skole- og arbeidstilbudet i de LTTE-kontrollerte områdene og den langvarige militære konflikten satte snevre rammer for ungdoms framtidshåp, og for mange framstod en "karriere" i LTTE som eneste reelle alternativ. 

I tiden etter tsunamikatastrofen i desember 2004 ble det rapportert at LTTE intensiverte rekrutteringen av mindreårige. Ifølge UNICEF har både myndighetene, LTTE og Karuna-fraksjonen vært skyldige i bruk av barnesoldater i konflikten. Eksempelvis mente UNICEF at ca. 1000 barnesoldater var under LTTE-kommando sommeren 2005. Dette benektet imidlertid LTTE.

I forbindelse med militæroffensiven i første halvdel av 2009 ble en gruppe bestående av 1200 barnesoldater fra LTTE internert i egne leire. Disse er senere løslatt.

Desertering

I tillegg til at rekruttering er generelt vanskelig er desertering fra den srilankiske hæren et omfattende problem. Desertører risikerer i utgangspunktet en fengselsstraff på opp til tre år. Det har siden begynnelsen av 90-tallet blitt gitt en rekke amnestier av en til to ukers varighet. Ifølge disse amnestiene skal de som returnerer til tjeneste i løpet av den angitte tiden ikke risikere tiltale. Også desertører fra LTTE var gjenstand for arrestasjoner og straffereaksjoner, men etter at LTTEs militære organisasjon ble nedkjempet i mai 2009, er det ikke grunn til å tro at desertører risikerer represalier fra noe hold.  

Internt fordrevne

Anslagene over antallet internt fordrevne i Sri Lanka har vært usikkert, men har i perioder antagelig overskredet 1 million internflyktninger. Eskaleringen av konflikten i 2008 og fram til mai 2009 førte til en økning i antall internt fordrevne. Etter at borgerkrigen ble avsluttet og bevegelsesrestriksjonene ble opphevet har 246 000 internt fordrevne forlatt leirene og vendt tilbake til sine hjem. Det er fremdeles over 300 000 personer som er å regne for internt fordrevne i Sri Lanka

Presse og ytringsfrihet

Den srilankiske grunnloven sikrer formelt sett pressefrihet. Denne friheten er imidlertid begrenset, bl.a. med hensyn til rapportering om forhold knyttet til nasjonal sikkerhet.

Srilankisk presse er delt etter lingvistiske og etniske linjer. Det eksisterer både statlige og private nyhetstjenester. Committee to Protect Journalists og Reportere uten grenser mener at situasjonen for journalister ikke har bedret seg etter borgerkrigens slutt. Mens tamilske medier tidligere var mest utsatt for reaksjoner, har singalesiske medier i økende grad blitt utsatt for press. Journalister som oppfattes som tilhengere av opposisjonen risikerer trakassering, angrep, trusler og arrestasjoner. Dette har ført til utstrakt selvsensur. En del journalister har også gått i eksil. 

Sosioøkonomiske forhold

Den etniske konflikten og borgerkrigen har medført redusert økonomisk vekst og større sosiale forskjeller. Den viktige turistnæringen har i særlig grad blitt rammet. På UNDPs Human Development Index er Sri Lanka for 2009 rangert som nummer 102 av 177. Omfanget av korrupsjon i Sri Lanka er omfattende. Transparence International rangerte i 2009 landet som nummer 97 av 180 på sin Corruption Perception Index (CPI).

Sri Lanka har en befolkningstilvekst nesten tilsvarende vestlige land. Dette forklares hovedsakelig med et høyt utdanningsnivå og vellykkede familieplanleggingsprogram. Sammenliknet med en rekke andre utviklingsland har Sri Lanka et relativt velfungerende helsesystem og også en offentlig organisert sosial sikkerhetsordning - det såkalte samurdisystemet. 

Til tross for en relativt sett høy yrkesdeltakelse blant srilankiske kvinner, er kvinner underordnet menn. I forhold til spørsmål om kvinners rettigheter, er Sri Lanka et relativt konservativt land. Vold i nære relasjoner utgjør et betydelig problem i Sri Lanka.
Generelt vil arrangerte ekteskap, uavhengig av religiøs bakgrunn, være det foretrukne. Såkalte inter-etniske ekteskap og parrelasjoner forekommer, men antageligvis sjeldnere mellom muslimer og medlemmer av de andre etniske/religiøse gruppene, enn mellom de øvrige gruppene.  

Menneskerettighetssituasjonen i Sri Lanka er og har - sammenliknet med andre land i regionene - vært relativt godt overvåket, til tross for at områder av landet i perioder ikke har vært tilgjengelig for lokale- og internasjonale organisasjoner. 

Landinfo foretar jevnlige informasjonsinnhentingsreiser til Sri Lanka.

Dette notatet baserer seg på åpne kilder. Blant annet Landguiden (betalingstjeneste), CIA World Factbook, BBC News, UNDP, U.S. Department of State, UNHCR, Human Rights Watch, International Crisis Group, Reporters Without Borders, Committee to Protect Journalists, UK Home Office og UNICEF. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.