Armenia

Republikken Armenia ligger sør i Kaukasia og grenser til Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan og Iran. Armenia har røtter tilbake til antikken, og har gjennom historien omfattet langt større landområder enn det som er tilfelle i dag. Blant annet omfattet landet på et tidspunkt store deler av dagens østlige Tyrkia. 

Armenia var det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion, tidfestet til år 301. Ca. 94 % av befolkningen bekjenner seg til den armensk ortodokse kristendommen, med den armensk apostoliske kirken. Språket er armensk, et indoeuropeisk språk influert av persisk. Språket har sitt eget alfabet med 38 bokstaver. 

Armenia er etnisk sett et svært homogent land. Over 95 % av befolkningen er etniske armenere.

Noen kilder plasserer Armenia i Europa mens andre plasserer det i Asia. Geografisk blir landet som regel plassert i Asia. Men kulturelt har landet sterke forbindelser til Europa. Politisk har Armenia sterke bånd til Russland. Armenia ble tatt opp som medlem av Europarådet den 25. januar 2001, samtidig som Aserbajdsjan ble det.

Befolkning

Tallet på antall innbyggere er noe omdiskutert. Det har vært en stor utflytting etter selvstendigheten i 1991 og fram til nylig. Kilder anslår at ca 800 000 armenere har slått seg ned i Russland for å arbeide. Andre kilder hevder at innbyggertallet sank fra 3,7 millioner i 1989 til 3 millioner i 1999. Årsaken til utflyttingen er først og fremst vanskelige økonomiske forhold. Offisielt teller befolkningen i dag vel tre millioner, men enkelte kilder hevder at innbyggertallet er helt nede i ca. to millioner.

Nyere historie

Armenia har en lang og broket historie. På 1500-tallet hersket tyrkerne over Armenia. På 1800-tallet underla russerne seg de østlige områdene, som utgjør dagens Armenia. I perioden 1894 – 1917 gjennomførte tyrkerne en systematisk undertrykkelse av armenerne. Hundretusener ble drept eller deportert i perioden 1915 – 1917. Hendelsen er blitt kalt det første folkemordet i moderne tid.

Etter tsarrusslands fall i 1917 ble det etablert en uavhengig armensk stat 28. mai 1918. Uavhengigheten varte i bare to og et halvt år, og det ble utkjempet flere grensekriger særlig om områdene Nagorno-Karabakh og Nakitsjevan. I november 1920 ble Armenia en sovjetisk republikk, og i perioden 1922 – 1936 inngikk Armenia sammen med Georgia og Aserbajdsjan i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk.

Fra slutten av 1920-tallet begynte Stalin å undertrykke all form for armensk nasjonalisme. På 1930-tallet innførte det sovjetiske Kommunistpartiet tvungen kollektivisering av jordbruket, og flere tusen bønder ble deportert. Stalins utrenskninger fra slutten av 1930-tallet rammet intellektuelle, lokale partimedlemmer og andre som ble oppfattet som kritiske til regimet. De ble henrettet eller sendt til fangeleirer.

I 1936 ble Armenia igjen en egen sovjetrepublikk, noe den var fram til uavhengigheten i 1991.

Den 7. desember 1988 ble Armenia rammet av et voldsomt jordskjelv. Ca. 25 000 mennesker ble drept og en halv million ble hjemløse. Store ressurser ble satt inn i gjenoppbyggingen, noe som ble en belastning for den armenske økonomien.

Partisjefen i Sovjetunionen, Mikail Gorbatsjov, innførte i andre halvpart av 1980-tallet en politikk med større grad av åpenhet, såkalt glasnost. Det førte til at konflikten om Nagorno-Karabakh igjen kom til overflaten. I februar 1988 erklærte parlamentet i Nagorno-Karabakh at området skulle slutte seg til Armenia. Konflikten eskalerte og førte til full krig mellom utbryterne i Nagorno-Karabakh (støttet av Armenia) og Aserbajdsjan. Våpenhvile ble inngått i 1994, men noen endelig fredsavtale er ennå ikke inngått. (Se mer om konflikten i egne avsnitt.)

Jordskjelvet i 1988, krigen om Nagorno-Karabakh og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 førte til store økonomiske problemer. Aserbajdsjan innførte en blokade av Armenia i 1989, og Tyrkia fulgte opp med å stenge sin grense i 1993. Sovjetunionens sammenbrudd førte til at store deler av Armenias eksportmarked forsvant. Mange bedrifter ble etter hvert nedlagt. Tiden etter selvstendigheten i 1991 ble en vanskelig og turbulent tid.

Levon Ter-Petrosjan ble valgt til landets første president i 1991 og gjenvalgt i 1996. Han trakk seg i februar 1998 etter kritikk mot håndteringen av Nagorno-Karabakh-spørsmålet. Mange mente han var for ettergivende i forholdet til Aserbajdsjan i et forsøk på å finne en kompromissløsning. Robert Kotsjarjan med støtte fra Det republikanske partiet overtok som president. Valget i mars 1998 var preget av harde fronter og påstander om valgfusk. Kotsjarjan ble gjenvalgt for en ny femårs periode i 2003, i et valg som ble kritisert av internasjonale observatører. Blant annet var mediedekning skjev, til fordel for Kotsjarjan. Og igjen var det mye politisk turbulens. Det ble avholdt større demonstrasjoner til støtte for en av de tapende kandidatene, Stepan Demirtjian. Myndighetene slo hardt ned på protestene, forbød demonstrasjoner og arresterte og dømte over 100 opposisjonelle til kortere fengselsstraffer. 

Den 27. oktober 1999 ble åtte personer skutt og drept i parlamentet, deriblant statsminister Vazgen Sarkisjan. Motivet for drapene syntes noe uklare. Selv hevdet gjerningsmennene at regjeringen førte Armenia på vei mot politisk og økonomisk ruin.

I mars 2007 døde statsminister Markarian og forsvarsminister Sersj Sarkisjan ble utnevnt til ny statsminister. Parlamentsvalg ble avholdt 12. mai 2007 og over 20 partier stilte lister. Et av regjeringspartiene, Det republikanske partiet, fikk størst oppslutning med 33,9 % av stemmene og 63 av 131 mandater. Opposisjonen kritiserte valggjennomføringen, og også internasjonale valgobservatører fra OSSE/ODIHR pekte på uregelmessigheter. Observatørene mente likevel at valget var en stor framgang fra tidligere valg.

Presidentvalget i 2008

Presidentvalget 19. februar 2008 ble i hovedsak gjennomført i samsvar med Armenias internasjonale forpliktelser, ifølge internasjonale observatører. Men det ble igjen påpekt en rekke uregelmessigheter, og valget ble alt i alt av mange karakterisert som et tilbakeslag fra parlamentsvalget året før. Det ble brukt vold mot valgkampmedarbeidere fra opposisjonen, det var manipulering av stemmene, og mediedekningen var skjev. Sersj Sarkisjan vant valget med ca. 53 % av stemmene mens Levon Ter-Petrosjan, som var president 1991 - 1998, fikk ca. 22 %.

Valget førte til store demonstrasjoner fra folk som nektet å godkjenne resultatet og som støttet Ter-Petrosjan. Myndighetene gikk til aksjon 1. mars 2008 for å stoppe demonstrasjonene. Ti mennesker ble drept i sammenstøtene, to politimenn og åtte sivile. Rundt 350 ble skadet. Det ble samtidig innført unntakstilstand i Jerevan i 20 dager, med blant annet sterke restriksjoner for massemediene. Flere hundre mennesker ble arrestert. Mer enn 100 ble tiltalt, og et femtitalls demonstranter fikk til dels lange fengselsstraffer, blant dem flere sentrale støttespillere til Ter-Petrosjan. Det ble rapportert om at mange ble mishandlet i politiets varetekt. Politiet ble kritisert for å ha gått unødig hardt til verks mot demonstrantene. 1. mars 2009 var det igjen store demonstrasjoner for å markere ettårs dagen for sammenstøtene. Opposisjonen hevdet at over 100 000 mennesker deltok, mens politiet anslo tallet til 5 000. 19. juni 2009 ble det innført et amnesti for de som hadde dommer på inntil fem år, ikke hadde brukt vold og hadde sonet minst 1/3 av straffen. De som hadde dommer på over fem år, fikk sin straff halvert.

En parlamentskommisjon, dominert av medlemmer fra det styrende partiet, Det republikanske partiet, støttet i sin rapport fra september 2009 hovedsakelig myndighetenes håndtering av situasjonen i mars 2008. Men opposisjonen anser fremdeles valget som illegitimt og at Sarkisjan er en illegitim president. Ved begynnelsen til 2010 var det ca 15 mennesker som satt fengslet etter urolighetene i mars 2008. De soner straffer på over fem år for oppvigleri, undergraving av den statlige autoritet, våpenbesittelse og andre forhold. Opposisjonen ser på de innsatte som politiske fanger mens andre kilder er noe mindre kategoriske og snakker om dommer med ulik grad av politisk motivasjon.

Dagens situasjon

Myndighetenes håndtering av demonstrasjonene i 2008 i kjølvannet av det omstridte presidentvalget er fremdeles et viktig stridstema i armensk innenrikspolitikk. Internasjonale organisasjoner har krevd at Armenia må gjøre mer for å få full klarhet i hva som egentlig skjedde. Det er en dyp splittelse mellom regimet og opposisjonen. Og forholdet mellom de styrende og de styrte synes i stor grad å være preget av gjensidig mistenksomhet for ikke å si mistillit. Men regimet synes å sitte trygt. Opposisjonen er svak og splittet. De har problemer med å samle seg, selv i saker der de i innhold er enige. Det er ofte mer fokus på personer enn på saker. I parlamentet er fem partier representert. Men bare ett av disse, Heritage ledet av Raffi Hovanassian, kan betegnes som et reelt opposisjonsparti. Da opposisjonslederen Ter-Petrosjan satt ved makten på 1990-tallet, ble også han kritisert for blant annet manglende demokratibygging. Og etter valgene som Ter-Pertrosjan vant, ble også han, i likhet med senere seierherrer, anklaget for valgfusk. Det er lite som tyder på at opposisjonen ville være et mer demokratisk styringsalternativ enn det sittende regimet.

Korrupsjon er fremdeles utbredt i Armenia. Det gjelder på alle nivå, blant både lokale og sentrale myndigheter. En undersøkelse viste at 43 % av befolkningen hadde betalt bestikkelser i løpet av 2008. Rettsapparatet og særlig politiet regnes blant de mest korrupte. Økonomi og politikk er tett sammenvevd, noe som fører til vanskelige kår for et reelt demokrati.

Partivesenet er svakt utbygd. Partiprogrammene er i liten grad basert på ideologi. Slektskap, klantilhørighet og personlig relasjoner, blant annet forretningsforbindelser, er viktig. Ikke sjelden har korrupte politikere koplinger til kriminell virksomhet.

Det foregår brudd på menneskerettighetene. Et av de største problemene er politiets ofte hardhendte behandling av arresterte. Flere ledende politifolk fikk sparken etter sammenstøtene i mars 2008, og det ble satt i gang etterforskning mot rundt 200 politifolk, ifølge offisielle kilder. I 2009 ble det innledet straffesak mot åtte politifolk for deres framferd mot demonstrantene. Men menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer Armenia for å gjøre for lite for å etterforske og straffeforfølge de politifolkene som gikk voldelig til verks. Som regel går politiet fri.

President Sarkisjan har solid støtte i parlamentet. Landet har en koalisjonsregjering bestående av tre partier etter at et fjerde parti, Den armenske revolusjonære føderasjon (Dahnaksutiun), gikk ut av regjeringen i 2009. Uttredelsen skyldtes blant annet uenighet om Armenias forhold til Tyrkia. Presidentens parti, Det republikanske partiet, er det ledende partiet.

Presidenten har tradisjonelt hatt en sterk stilling i det politiske systemet. Etter den nye forfatningen, som ble gradvis innført fra 2005 til 2008, skulle presidentens makt minke til fordel for parlamentet og regjerningen. Men fremdeles er parlamentets rolle svært begrenset i forhold til presidenten.

Valg til ny ordfører i Jerevan ble holdt 31. mai 2009. Observatører fra Europarådet beskrev valget som stort sett demokratisk, men med alvorlige svakheter. Ter-Petrosjan på sin side beskrev valget som ”the ugliest election in Armenia’s history”.

I oktober 2009 syntes Armenia og Tyrkia å bli enige om å normalisere forholdet. Men våren 2010 stoppet prosessen opp særlig på grunn av spørsmålet om løsning av konflikten om Nagorno-Karabakh.

Sosioøkonomiske forhold

Levevilkårene i Armenia ble dramatisk forverret i 1988 og nådde et bunnivå i 1992-1993. Det var mangel på mat og elektrisitet. Rundt 90 % av befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Problemene hadde sammenheng med jordskjelvet i 1988 der ca. en halv million mennesker ble hjemløse. Konflikten om Nagorno-Karabakh, som blusset opp i 1988, førte til at rundt 250 000 flyktninger kom til Armenia. Krigen i seg selv var kostbar, og stengte grenser til Aserbajdsjan og Tyrkia førte til store vanskeligheter for handelen. Sovjetunionens oppløsning i 1991 førte til store tap av markeder, der blant annet store deler av industrien etter hvert stoppet helt opp.

Til tross for en viss økonomisk vekst, er situasjonen fremdeles vanskelig.  I 2006 levde ca 43 % av befolkningen under fattigdomsgrensen, som gikk ved 2 dollar om dagen. 16 % ble regnet som ekstremt fattige med under 1 dollar om dagen. I 2008 kom et nytt tilbakeslag da Armenia ble hardt rammet av den globale finanskrisen. BNP falt med 15 % i 2009.

Armenia mottar betydelig økonomisk bistand fra omverdenen. Landet er nærmest avhengig av disse overføringene. Ifølge Verdensbanken ble det i 2007 overført ca. 700 millioner dollar fra armenere i utlandet til Armenia. Statsbudsjettet var samme år på ca én milliard dollar. Særlig armenere i USA, Frankrike og Russland sender store beløp til hjemlandet. Internasjonale finansinstitusjoner bidrar med lån.

Inntektsfordelingen er svært skjev, og forskjellene vokser. Særlig landsbybefolkningen har vanskelige kår.

Arbeidsledigheten er høy. Noen kilder anslår at den reelle ledigheten er rundt 30 %.

Helsevesenet lider under de vanskelige økonomiske tidene. Det er færre ansatte i helsevesenet i dag enn i sovjettiden. Myndighetene har bestemt at tilgang til helse skal bli gratis. Armenske myndigheter har forsøkt å skjerme de sosiale overføringene når det ellers kuttes ned. Den gjennomsnittlige levealderen har sunket de siste årene.

Etniske minoriteter

Armenia er etnisk sett et svært homogent samfunn. Over 95 % av befolkningen er etniske armenere. Det finnes elleve etniske grupper av en viss størrelse i landet. De største minoritetsgruppene er jezidere, russere, assyrere og kurdere. På grunn av den generelt store emigrasjonen har mange av gruppene blitt mindre de siste par tiårene. De fleste russere kom til Armenia i Sovjet-tiden. I 1989 var det ca. 50 000 russere i landet, mens det i dag er under 10 000.   

Emigrasjonen skyldes først og fremst økonomiske forhold og ikke etniske. Bortsett fra for jezidene som tidligere selv tidvis har rapportert om diskriminering fra lokale myndigheter, er det få eller ingen rapporter om diskriminering på etnisk grunnlag fra myndighetenes side. Befolkningen synes i det hele å være tolerante overfor etniske minoriteter. Minoritetene har fulle rettigheter til å organisere seg, utgi egne aviser, osv., selv om ressursene kan være små. 

Asererne

Mange aserere ble utsatt for overgrep, og de aller fleste aserere forlot Armenia da konflikten om Nagorno-Karabakh blusset opp i 1988. Da det ble inngått våpenhvile i 1994, var det anslagsvis bare et par hundre av 185 000 aserere igjen i Armenia. Av disse rundt 200 var de aller fleste eldre og kvinner som levde, eller har levd, i blandingsekteskap, og bare rundt 1/5 rene aserere. Resten er født i blandingsekteskap.

På grunn av den generelle fattigdommen i landet har mange aserere det vanskelig. De har ofte lav utdanning og liten inntekt. Mange lever av økonomisk støtte.

De aller fleste aserere holder en lav sosial profil og er praktisk talt ikke politisk aktive. Flere har skiftet etternavn og framstår utad som for eksempel russer eller kurder. Noen er assimilert med armenerne.

Jezidene

Jezidene kom til Armenia (og senere Georgia) på begynnelsen av 1900-tallet etter forfølgelser fra tyrkerne og kurderne i det ottomanske riket. Jezidene slo seg altså ned i overveiende kristne land.

Jezidenes identitet er nært knyttet til deres religion. Men en person kan ikke bli jezid ved å konvertere; en jezid er en person som er født av jezidforeldre. Deres religion blir ofte omtalt som en soltilbederreligion. Alle viktige beslutninger i en persons liv taes først etter at en åndelig veileder har gitt sine råd.

Jezidsamfunnet er et tradisjonsbundet kastesystem. Det er forbud mot å blande kaster og å gifte seg på tvers av kaster. Det er følgelig også forbud mot å gifte seg med personer fra andre etniske grupper.

Det er mer enn 20 rene jezid-landsbyer i Armenia. Elevene på skolene i disse landsbyene får undervisning på jezid-språket. Alle jezider snakker flytende armensk i tillegg.

Jezidene er i dag nest største etniske gruppe i Armenia. De utfører militærtjeneste som alle andre, og sloss sammen med armenerne under krigen om Nagorno-Karabakh.

Kurderne

Kurderne kom til det som er dagens Armenia på begynnelsen av 1800-tallet. De er aktive i samfunnslivet, med egen avis og radiosendinger på kurdisk.

Ifølge enkelte kilder er skillet mellom muslimske kurdere og jezidkurdere et kunstig skille; i realiteten er det ikke noen motsetninger mellom de to gruppene. Kurdernes egen organisasjon i Jerevan, "Kurdistan Committee" opplyser at jezidene og kurderne har samme språk. I dag er det 20 rene muslimske kurdiske familier i Armenia som igjen utgjør ca. 1000 personer (i dette tallet er jezidene holdt utenfor). Betegnelsen kurder rommer ellers en rekke stammer som både etnisk, språklig og trosmessig kan sies å være ganske forskjellige. ”Kurdistan Committee” opplyser at det ikke er forbundet med problemer å være kurder i Armenia.  

Myndighetene har aldri nektet kurderne å ha morsmålsundervisning. Men den økonomiske situasjonen i landet gjør at slik undervisning ikke alltid blir noe av, ifølge kurderne selv. Det er svært få kurdere som ikke også snakker armensk. 

Assyrerne

Assyrerne kom til det som er dagens Armenia i forbindelse med den russisk-persiske krig 1826 -1828. Det russiske imperiet lot de assyrerne som støttet Russland, få komme til Russland.

Assyrerne er godt integrert i det armenske samfunnet. Ingen mister jobben fordi man er assyrer. De utfører militærtjeneste på lik linje med andre. Det er ingen spenninger eller konflikter, ifølge ”Assyrian Association of Armenia” (”Atour”). Assyrerne har klart å beholde sitt særpreg, de er altså ikke assimilert i samfunnet. De er aktive på kulturfronten og deltar i mange festivaler. De aller fleste assyrere snakker både assyrisk, russisk og armensk.

Blandingsekteskap mellom en assyrer og en armener er relativt utbredt. Assyrerne har en ortodoks kristen tro. I konflikter med omverdenen har assyrerne i området alltid stått sammen med armenerne. Under det ottomanske riket ble assyrerne i likhet med armenerne utsatt for folkemord.

Konflikten om Nagorno-Karabakh

Det store temaet i armensk innenriks- og utenrikspolitikk er konflikten om Nagorno-Karabakh (N-K). N-K er formelt en autonom oblast (et administrativt distrikt) vest i Aserbajdsjan. Men i begynnelsen av 1990-årene rev oblasten seg løs, og erklærte seg som en egen stat, til store protester fra asererne og Aserbajdsjan.  På den tiden var det ca. 75 % armenere og ca. 25 % aserere i N-K. Konflikten hadde da eskalert siden 1988 og gikk over i full krig i 1992. Armenia har hele tiden nektet for at landet hadde en aktiv rolle i krigen, selv om landet hele tiden har støttet Karabakh-armenerne.

De armenske troppene viste seg å være de aserbajdsjanske overlegne og tok raskt kontroll over hele N-K. I mai 1994 ble det inngått våpenhvile. Da hadde armenerne åpnet en korridor som dannet en fysisk forbindelse mellom N-K og Armenia, den såkalte Latsjin-korridoren. I tillegg hadde armenerne tatt kontroll over store områder rundt N-K, områder som N-K definerer som sikkerhetssoner. Aserbajdsjanske kilder hevder at armenerne okkuperer til sammen ca. 20 % av Aserbajdsjans territorium.

Konflikten 1988-1994 førte til at til sammen rundt en million mennesker ble flyktninger eller internflyktninger, fra Armenia, Aserbajdsjan og N-K med omkringliggende områder. Praktisk talt alle etniske aserere forlot N-K slik at området i dag er nærmest etnisk homogent, med bare armenere. Asererne har i dag i praksis ingen muligheter til å vende tilbake. Innbyggertallet er noe usikkert, men anslagsvis rundt 150 000.

Våpenhvilen fra 1994 er stort sett overholdt, men det har stadig vært mindre episoder og også trefninger. I 2008 var det en viss økning i intensiteten og hyppigheten på sammenstøtene.

Gjennom mange år har det vært forhandlinger mellom presidentene i Armenia og Aserbajdsjan, i regi av OSSE, for å finne en løsning. Bare i 2009 møttes presidentene ni ganger. Men frontene har vært steile. Den armenske siden ser ikke ut til å ville vike på kravet om uavhengighet, mens den aserbajdsjanske siden kan gå med på utrakt grad av selvstyre, men da innenfor Aserbajdsjan. På slutten av 2008 undertegnet presidentene en erklæring som skulle forplikte partene til å løse konflikten uten bruk av vold. Men en endelig løsning er ikke nært forestående. Partene synes i prinsippet å ha blitt enige om at de okkuperte områdene rundt N-K skal leveres tilbake til Aserbajdsjan, og at alle flyktninger skal få lov til å vende tilbake. Men mange og vanskelige spørsmål gjenstår, særlig om status for N-K og status for Latsjin-korridoren.

Konflikten med Aserbajdsjan har påført Armenia store økonomiske problemer og en vanskelig utenriksøkonomi. Samtidig synes det å være Armenia som har mest å tape på en endring av status quo for N-K. Grensene til Tyrkia og Aserbajdsjan har vært stengt siden krigen.

Den generelle sikkerhetssituasjonen har siden uavhengigheten (1991) vært preget av spørsmålet om Nagorno-Karabakhs status. Menneskerettighetssituasjonen omtales av sentrale kilder som generelt dårlig, selv om det har vært forbedringer på en del punkter de senere år. Myndighetene synes å ha noe begrenset respekt for menneskerettighetene. Arven fra sovjettiden henger igjen på mange områder.

Rettssikkerhet og rettsvesen

Rettssikkerheten er ikke god. Domstolene skal ifølge loven være uavhengige, men utsettes stadig for politisk press. I praksis har domstolene nærmest ensidig ivaretatt statens interesser. I straffesaker synes påtalemyndigheten å få lettere gjennomslag enn forsvareren. En reform fra 2003 av rettsvesenet tar sikte på å bedre de menneskerettslige sidene ved rettssikkerheten. Men flere av reglene følges ikke opp i praksis.

Korrupsjon er utbredt innen rettsvesenet. Dommer og kjennelser kan kjøpes. Bevis framkalt under tvang forekommer.

Politiet er kjent for en hardhendt behandling av arresterte og innsatte i varetekt. Det finnes rapporter om bruk av tortur i forbindelse med avhør. Også politiet går for å være korrupt.

Menneskerettighetsorganisasjoner hevder at det forekommer vilkårlige arrestasjoner. Opposisjonen hevder at det finnes politiske fanger, særlig de som ble arrestert og dømt etter urolighetene i kjølvannet av presidentvalget i 2008.

Internasjonale organisasjoner har kritisert domstolene for å legge ensidig vekt på vitneutsagn fra politiet. Det gjelder ikke minst i rettssaker etter sammenstøtene 1. mars 2008. Prinsippet om uskyldighet inntil det motsatte er bevist, blir ikke etterlevd, ifølge kritikerne.

Det finnes en egen ombudsmannsordning. Etter en del oppstartsproblemer synes det nå å være et greit samarbeid mellom myndighetene og ombudsmannen.

Dødsstraff

Den siste dødsstraffen i Armenia ble eksekvert i august 1991. Fram til 2003 var det mulig å idømme dødsstraff i særlig alvorlige tilfeller som mord og landsforræderi. Men med den nye straffeloven som trådte i kraft 1. august 2003, ble dødsstraff avskaffet både i freds- og krigstid. 42 dødsdømte fikk samtidig sine straffer omgjort til livsvarig fengsel.

Ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og journalistenes situasjon

Folk flest kan stort sett kritisere styresmaktene, både offentlig og privat, uten å frykte straffereaksjoner. Derimot kan et massemedium og journalisten risikere represalier dersom de budbringer kritikk mot de styrende. Også enkelte menneskerettighetsaktivister har vært utsatt for represalier fra mer eller mindre kjente gjerningsmenn.

Det finnes en rekke aviser, de fleste i privat eie, og meningsmangfoldet er stort. Men opplagene er gjennomgående lave. Tv og radio er mer ensformige. Særlig tv blir i stor grad kontrollert av staten, og mange programmer gjenspeiler ensidig myndighetenes syn. Opposisjonen har store problemer med å få tilgang til tv-sendinger.

Det er ingen offentlig sensur, men journalister praktiserer i stor grad selvsensur i frykt for represalier. Man kan derfor ikke snakke om en fri presse.

Særlig i forbindelse med valgkamper, senest i forbindelse med ordførervalget i Jerevan 31. mai 2009, har det blitt rapportert om vold mot journalister. Disse sakene blir i liten grad etterforsket. Journalister som dekker opposisjonens aktiviteter, kan bli trakassert, ofte av ukjente gjerningsmenn.

Nikol Pashinian, redaktør i dagsavisen ”Haykakan zhamanak”, ble i januar 2010 dømt til sju års fengselsstraff for sin rolle i forbindelse med urolighetene etter presidentvalget i februar 2008.  Pashinian er også aktivt medlem av opposisjonspartiet ”Armenian National Congress”. Amnestiet fra juni 2009 gjelder ikke for Pashinian da hans straff er på over fem år.

Arrangører skal ha tillatelse fra det offentlige til å arrangere demonstrasjoner. Fra mars 2008 har det vært forbud mot å arrangere demonstrasjoner i sentrum av Jerevan. Loven omfatter også forsamlinger. En forsamling skal ha en eksplisitt tillatelse for lovlig å kunne samles. I 2009 søkte opposisjonen om å få avholde 84 demonstrasjoner og folkemøter; de fikk tillatelse til 28.

Religionsfrihet og religiøse minoriteter

Ifølge Konstitusjonen er det religionsfrihet i Armenia. Men i praksis og i religionsloven er det likevel visse begrensninger. Det finnes ingen statskirke. Men den armenske apostoliske kirka, som godt over 90 % av befolkningen tilhører, har likevel visse fordeler og privilegier framfor de andre religiøse samfunnene. For eksempel har den apostoliske kirka enerett til å drive åpen forkynning. Kirka har lovmessig status som såkalt nasjonal kirke.

Alle religiøse samfunn, bortsett fra den apostoliske kirka, må registrere seg for å kunne drive fullt ut aktivt, fritt og legalt. Loven krever at et samfunn må ha minst 200 voksne medlemmer for å kunne bli registrert. Det er også et krav om at formålet med samfunnet må være av ren åndelig karakter. Flere samfunn hadde på 1990-tallet problemer med å bli registrert eller reregistrert. Det gjaldt blant andre Hare Krishna, adventistene, Bahai-menigheten, pinsevennene, baptistene og Jehovas Vitner. Et samfunn som ikke er registrert (som lovlig), kan i prinsippet ikke inngå avtaler, leie lokaler, utgi aviser osv. Men i praksis blir mange av disse formelle hindringene ikke praktisert. Medlemmer av ikke-registrerte samfunn kan stort sett drive fritt. Jehovas Vitner ble lenge nektet registrering visstnok på grunn av ulovlig forkynning. Men i 2004 ble også de registrert. Myndighetene synes ikke lenger å nekte registrering av religiøse samfunn på usaklig grunnlag. I 2010 er 66 religiøse samfunn registrert.

I Armenia står den armenske apostoliske kirka sterkt. Armenia påberoper seg å være det første landet som tok kristendommen som statsreligion (år 301). Opp gjennom historien har kirka vært en samlende faktor for armenerne. Kirka var viktig for mange i Sovjet-tiden da armenerne ikke hadde sin egen stat, og Sovjetunionen som stat var ateistisk.

Det er en nær sammenheng mellom det etniske (armensk) og det religiøse (kristendom) i Armenia. Selvforståelsen og identiteten til armenere er nært knyttet til kirkas normer og verdier, uten at folket av den grunn nødvendigvis er aktive kirkegjengere. En person som slutter seg til en religiøs sekt, blir gjerne sett på med mistenksomhet. Det blir også rapportert om tilfeller av trakassering av enkelte religiøse minoriteter selv om antallet rapporteringer synes å være synkende. Intoleransen mot minoritetene synes å komme først og fremst fra den apostoliske kirka, ikke fra samfunnet eller folk flest. Men det synes ikke å være noen direkte diskriminering av religiøse minoriteter.  

Det er ikke mange muslimer i Armenia. I kjølvannet av konflikten om Nagorno-Karabakh som blusset opp i 1988, forlot praktisk talt alle etniske aserere Armenia. Det er et svært dårlig forhold mellom Armenia på den ene siden og Aserbajdsjan og Tyrkia på den andre siden. Og det er da også en viss avmålt holdning til islam. Men det finnes en egen moske i Jerevan som er åpen for dem som måtte ønske det.

Den gruppa som synes å ha de største problemene, er Jehovas Vitner. Det skyldes at de nekter å gjøre militærtjeneste og nekter også å utføre alternativ tjeneste. Flere titalls medlemmer soner fengselsstraffer på grunn av dette. Men ingen blir fengslet på grunn av religiøs aktivitet i seg selv.

Homofile

Homofili ble avkriminalisert da Armenias nye straffelov trådte i kraft i august 2003. Inntil da kunne homofil praksis straffes med opptil fem års fengselsstraff. Men ingen hadde blitt dømt de siste årene før 2003.

Homofili er langt fra sosialt akseptert i det armenske samfunnet. Holdningene mot de homofile er gjennomgående negative, og mange ser på homofili nærmest som en lidelse. Homofili blir av mange oppfattet som et tabuområde, et område det ikke snakkes om. Mange homofile skjuler sin seksuelle legning. Ofte er ikke en gang den nærmeste familie orientert. 

Homofile blir ikke sjelden trakassert av politiet. Uten lovlig grunn kan politiet arrestere homofile og bringe dem til politistasjonen. Politiet forsøker så å presse penger av dem. De homofile kan bli truet med at politiet vil fortelle familien om deres legning. De kan også bli presset til å oppgi navnene på andre homofile slik at politiet kan arrestere flere. ”Helsinki Association” har ved flere tilfeller kommet homofile til unnsetning, homofile som har vært utsatt for trakassering fra politiet. Homofile som mener seg utsatt for trusler eller overgrep fra sivile, synes å ha store problemer med å få beskyttelse fra politiet.

Homofili er fritakelsesgrunn fra militæret. Men et vilkår for fritak er at vedkommende står åpent fram med en erklæring om sin legning. Det er det imidlertid få som ønsker. For å slippe militærtjeneste må den homofile dokumentere sin legning gjennom en medisinsk attest. Denne vil da forklare homofili som en mental forstyrrelse. Opplysningen vil også bli stemplet inn i vedkommendes dokumenter, noe som kan føre til problemer senere i livet.

Det rapporteres om svært nedverdigende forhold for homofile i fengsel. Diskriminering av homofile er et problem også på andre områder, som i arbeidslivet, i utdanningsinstitusjoner og i helsevesenet.

Kvinner

Kvinner og menn har formelt sett samme rettigheter. I praksis blir imidlertid kvinner diskriminert både i den offentlige og private sektor, ifølge U.S. Department of State 2009. Kvinner er underrepresentert i ledende stillinger i styre og stell, og de tjener mindre enn menn. For eksempel er bare 12 av 131 representanter i parlamentet kvinner. Det armenske samfunnet er dominert av menn, og spørsmålet om likestilling mellom kjønnene er nærmest et ikke-tema.

Vold mot kvinner er et stort problem. Likevel er det få slike saker som anmeldes til politiet. Det gjelder ikke minst saker med vold i hjemmet. Det kan ha sammenheng med frykten for represalier fra partneren, manglende tillit til at politiet følger opp, og en generell bekymring for at familieproblemer kan bli offentlig kjent. Det er for øvrig ingen egne straffebestemmelser for vold i nære relasjoner. Det finnes ett krisesenter, drevet av en NGO, for ofre for vold i hjemmet.

Det rapporteres om tilfeller av menneskehandel av kvinner. Flere har blitt sendt til land som Tyrkia og De forente arabiske emirater for å arbeide i sexindustrien. Andre har blitt sendt til tvunget arbeid i blant annet Russland. Det er også en viss menneskehandel av kvinner til Armenia og innen Armenia.

Militærtjeneste

Det er obligatorisk militærtjeneste i to år for alle menn mellom 18 og 27 år. 

I krigssituasjoner kan en person innkalles flere ganger. Ifølge loven kan man bli innkalt til tre måneders repetisjonsøvelse. Vernepliktige kan sendes til tjenestegjøring i Nagorno-Karabakh og områdene rundt som folkerettslig tilhører Aserbajdsjan. Flyktninger fra Aserbajdsjan som er etniske armenere, skal ifølge loven ikke avtjene militærtjeneste. Likevel hevder menneskerettighetsorganisasjonen ”Sakharov Armenian Human Rights Protection Center” at det hender at de blir innkalt.

Personer som har unndratt seg militærtjeneste i Sovjet-tiden og kommer tilbake til Armenia, vil ikke bli straffet fordi saken vil være foreldet.

Den som unndrar seg militærtjeneste, kan ifølge straffeloven idømmes inntil tre års fengselsstraff eller opp til fem år i særlig alvorlige tilfeller. I krigstid kan unndragelse føre til fengselsstraff i fire til åtte år. En innkalt person som ikke møter til tjeneste, får gjerne to skriftlige advarsler. Deretter forsøker politiet å oppspore vedkommende. En person som har sonet sin straff for unndragelse, kan risikere å bli innkalt på nytt. Desertering kan straffes med fra tre til fem år i fengsel.

Militærnekting regnes nærmest som upatriotisk. Men særlig på begynnelsen av 1990-tallet var det mange som unndro seg militærtjeneste. Anslagsvis forlot 16 000 armenske menn Armenia i perioden 1988 – 1994 på grunn av konflikten om Nagorno-Karabakh, mange av dem for å unnslippe militæret. I 2004 kom det et amnesti for de som hadde forlatt Armenia før 1995. Det innebar at menn som var 27 år eller eldre i 2004 kan slippe straff for unndragelsen mot å betale en avgift på 3 500 dollar, noe som tilsvarer en årslønn i Armenia.  

Flere forhold kvalifiserer til unntak fra militærtjeneste. Alvorlige sykdommer er et grunnlag, det samme er tilfellet dersom man har to eller flere barn. Også homofili er fritakelsesgrunn. Det rapporteres at flere blir innkalt til militærtjeneste til tross for alvorlige helseplager.

Forholdene i militæret er dårlige. Flere dør hvert år under tjenesten på grunn av underernæring, skader, ulykker og lignende. Det rapporteres om mishandling og mobbing av rekrutter. U.S. Department of State 2009 opplyser at myndighetene foretar seg relativt lite for å stoppe denne praksisen. Men i løpet av de første 11 månedene av 2009 ble 38 militære dømt for trakassering og lignende.  

Alternativ militærtjeneste

Loven om alternativ militærtjeneste trådte i kraft 1. juli 2004. Religiøs overbevisning kan danne grunnlag for fritak fra ordinær tjeneste. Men ut fra lovens ordlyd kan det synes noe uklart om loven også innbefatter andre ikke-religiøse samvittighetsgrunner. Det er to former for alternativ tjeneste. Den første blir omtalt som ”alternative military service”, varer i 36 måneder og foregår uten bruk av våpen men i uniform. Den andre kalles ”alternative labor service”, er på 42 måneder og de tjenestegjørende må bære en egen blåfarget uniform.

Loven presiserer ikke hvor den alternative tjenesten skal utføres, og heller ikke det nøyaktige innholdet. Det har skapt en del usikkerhet rundt den praktiske gjennomføringen. Det er Forsvarsdepartementet som administrerer ordningen, noe som har ført til en viss kritikk. Jehovas Vitner nekter stort sett å utføre alternativ tjeneste fordi de mener at tjenesten har et militært innslag. De tjenestegjørende må bære uniform, det er militæret som innkaller, det blir utstedt en militær tjenestebok, det er militæret som kontrollerer de tjenestegjørende og gir tillatelse til eventuelle permisjoner med videre. Det er samme bestemmelser ved militær desertering som ved ”desertering” fra den alternative tjenesten. Per mai 2010 satt 73 medlemmer av Jehovas Vitner i fengsel for å ha nektet alternativ tjeneste. De sonet straffer på fra 24 til 30 måneder.

Europarådet har kritisert Armenia for måten landet praktiserer ordningen med alternativ tjeneste på. Ordningen er ikke sivil nok men for sterkt influert av det militære. Europarådet har også anmodet Armenia om å slippe fri alle samvittighetsfanger som har nektet alternativ tjeneste fordi de mener den er for militarisert.

Informasjonstilgangen om ulike forhold i Armenia er relativt god. Det finnes flere nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som rapporterer fritt, uten at myndighetene legger hindringer i veien for deres arbeid. Utenlandske organisasjoner kan fritt besøke landet.

Dette notater er basert på åpne kilder, blant andre Norwegian Refugee Council, U.S. Department of State, OSSE, Freedom House, The Economist Intelligence Unit, Amnesty International, Human Rights Watch, Forum 18, Norsk UD, Svensk UD, Radio Free Europe/Radio Liberty, Eurasianet, Store norske leksikon, Collaboration for Democracy  og Armenian Helsinki Association.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.