Sudan

Sudan er Afrikas største land i utstrekning. Nilen strekker seg igjennom landet og er en svært viktig faktor i landets geografi og økonomi. I nord er landskapet preget av tørr ørken, mens det er mer tropisk i sør. Landet er rikt på blant annet olje, særlig i sør. Få av landets store mineralforekomster utvinnes kommersielt, men oljeeksport har funnet sted fra 1999. 

Sudan ble på 1800-tallet erobret av Egypt. Etter et arabisk opprør (Mahdi-opprøret) på slutten av 1800-tallet ble området styrt under felles herredømme av Storbritannia og Egypt. Landet ble erklært uavhengig som et av de første i Afrika i 1956.  

Befolkningssammensetning og religion

Sudan er et kulturelt og etnisk svært sammensatt land. Et kulturelt, religiøst og politisk skille går mellom arabisktalende muslimer i Nord-Sudan og i hovedsak kristne og animistiske afrikanske grupper i Sør-Sudan. Ca halvparten av befolkningen regner seg for å være arabere, og disse befolker i stor grad de fruktbare områdene langs Nilen i Nord-Sudan. I tillegg utgjør de flertallet blant nomadene som holder til i landets sentrale og nordlige områder. Den etniske tilhørigheten arabisk forstås i en sudansk sammenheng noe annerledes enn i andre deler av Midt-Østen og Nord-Afrika. I Sudan er arabisk først og fremst et uttrykk for en identifisering med den arabiske kulturtradisjon, innbefattet kultur, språk og religion. Mange av de arabiske gruppene i Sudan har således ulik opprinnelse, men oppfatter seg å tilhøre den arabiske kultursfære. I det sørlige Sudan bor det i hovedsak niloter, som er en felles betegnelse på afrikanske folk som er bosatt rundt Nilen i Sør-Sudan, hvorav nuer og dinka er blant de største. 

Islam er statsreligion og arabisk er offisielt språk i Sudan. Særlig i sør eksisterer det hundrevis av ulike lokale språk tilhørende afrikanske språkgrupper. I tillegg benyttes engelsk som språk på tvers av folkegruppene.

Opprøret starter

Den klassiske konfliktlinjen i Sudans historie går mellom arabisktalende muslimer fra nord og den øvrige befolkningens uvilje mot å bli kontrollert av disse. Krigen som startet i 1955 var formet som en protest fra sør mot å bli styrt fra nord, og medførte borgerkrigsliknende tilstander. Etter flere kortere perioder med sivile og militære administrasjoner tok general Nimeiri makten i Sudan i 1969 ved kupp. I 1972 inngikk regjeringen en avtale med opprørerne i sør, som introduserte regionalt autonomi til de tre sørlige regionene Bahr El Ghazal, Equatoria og Upper Nile med en egen folkeforsamling i Juba. 

I årene som fulgte fant det sted en utvikling av Sør-Sudans naturressurser. Dette bidro igjen til at de politiske motsetningene ble hardere. I 1983 blusset konflikten opp igjen etter at Nimeiri-regimet hadde innført sharia også i de kristne områdene i sør. Den største etniske gruppen i området, dinka, organiserte opprørbevegelsen Sudan People`s Liberation Army (SPLA). Denne bevegelsen tok kontroll over de tre sørlige regionene, hvilket førte til at myndighetene mistet kontrollen over vann- og oljeprosjekter og dermed også betydelige inntekter. 

Sudan People´s Liberation Movement (SPLM) er SPLAs politiske fløy. I 1986 ble det avholdt parlamentsvalg og den tidligere statsministeren Sadiq al-Mahdi fra Umma-partiet kom til makten. Gjentatte forsøk på fredsløsninger med opprørerne i sør mislyktes. I 1989 tok general Omar Hassan Ahmed al-Beshir makten i et kupp og opphevet konstitusjonen. Alle politiske partier ble forbudt. Beshir hentet støtte fra National Islamic Front (NIF), en gruppe som sprang ut fra Muslim Brotherhood, og ble ledet av Dr. Hassan Al Turabi.

Føderal stat

I 1991 ble Sudan reorganisert til en føderal stat med 9 delstater. SPLM avviste dette tiltaket som utilstrekkelig og viste til at for mye makt ble beholdt av regjeringen i Khartoum. Opposisjonen; Umma-partiet, Democratic Unionist Party (DUP) fra det muslimske nord og SPLM samlet seg under paraplyen National Democratic Alliance (NDA) i 1992. Dette kom som en reaksjon på forbudet mot politiske partier. SPLA utgjorde en militær trussel i sør og i Nuba-fjellene i Kordofan, mens UMMA, DUP, SAF (Sudan Allied Forces) m.fl. sloss mot regimet i øst.

I 1996 ble det avholdt valg på både nasjonalforsamling og president. Den sittende president Beshir vant presidentvalget, mens Turabi fra NIF ble valgt som speaker i nasjonalforsamlingen. NIF grunnla sin legale arm, National Congress (NC), i 1998. I 1999 åpnet regimet for politiske partier igjen. I desember 1999 oppløste president Beshir nasjonalforsamlingen og erklærte en tre måneders unntakstilstand. Økende maktkamp mellom Beshir og Turabi førte til at sistnevnte fikk sparken som generalsekretær i NC i 2000. Turabi ble fengslet i februar 2001, tiltalt for å ha planer om kuppforsøk mot Beshir. Turabi ble løslatt i juni 2005.

Fredsforhandlinger og Naivasha-avtalen

En ny runde med fredsforhandlinger mellom Khartoum-regjeringen og SPLM startet i 2002 med bl.a. USA, Storbritannia og Norge som observatører. Den 20. juli ble partene enige om en banebrytende avtale, the Machakos Protocol, i Machakos, Kenya. Den 15. oktober samme år ble denne fulgt opp av en ny avtale, Memorandum of Understanding (MoU). De to partene ble her enige om prinsippene for hvordan videre forhandlinger skulle lede frem til opprettelsen av en nasjonal samlingsregjering: Government of National Unity (GNU). En ny grunnlov basert på nasjonal enighet skulle utarbeides. Khartoum-regjeringen ga opp kravet om at sharialoven skulle gjelde i Sør-Sudan og innrømmet regionen selvstyre. Partene ble også enige om en overgangsregjering for seks år hvor Beshir skulle være president og SPLA/Ms leder John Garang visepresident. Ved slutten av overgangsperioden skulle det holdes en folkeavstemning om selvbestemmelse for Sør-Sudan. Partene var fortsatt uenige om fordelingen av oljeinntektene, om opposisjonens posisjoner i en ny regjering og organiseringen av statsapparatet.

De videre forhandlingene var flere ganger nær sammenbrudd. Med et betydelig internasjonalt press klarte man imidlertid i oktober 2003 å nå frem til en sikkerhetsavtale (Naivasha Accord). Ifølge sikkerhetsavtalen forpliktet Khartoum-regjeringen seg til i løpet av 2 ½ år å trekke tilbake 100 000 soldater fra sør. SPLA skulle på sin side trekke tilbake sine tropper i Øst-Sudan. I overgangstiden skulle styrkene til henholdsvis Khartoum-regjeringen og SPLA betraktes som separate, men likestilte armeer. Under overgangsperioden skulle regjeringsstyrkene og SPLA også danne en tredje styrke, Joint Integrated Unit (JIU), som skal ha kontroll over omtvistede områder samt deler av henholdsvis Sør-Sudan og Khartoum-området. Målet er at de to hærene skal forenes til en styrke, men det forutsetter at en kommende folkeavstemning i Sør-Sudan ender med flertall for å forbli i Sudan.

Nye forhandlinger fant sted i desember 2003 og januar 2004. Denne gang ble det bl.a. oppnådd enighet om en 50-50 fordeling av oljeressursene, om rammene for en felles valuta og (enighet) om en finansstruktur som tillot islamsk bankvirksomhet i nord og mer tradisjonelle banktjenester i sør. I mai 2004 ble man enige om en rammeavtale hvor Sudan bl.a. skal ha et styre med separate lovgivende, utøvende og dømmende enheter. Det nye styret skulle ledes av den sittende president Beshir med SPLMs leder Garang som visepresident. Man ble også enige om en fordeling av plassene i underhuset. NC skulle få 52 % og SPLM 28 % av plassene, mens de resterende skulle gå til ulike andre politiske grupperinger fra både nord og sør. De ulike regjerings- og statssekretærposisjonene skal fordeles tilsvarende. Viktige vedtak og beslutninger skal ikke kunne fattes av presidenten uten tilslutning fra visepresidenten. Khartoum vil være under spesiell administrasjon slik at folk fra det sørlige Sudan ikke vil bli omfattet av sharialovgivningen når de oppholder seg i Khartoum.

Det er enighet om at Sudan skal ha en føderal struktur (tilsvarende USA og Tyskland). Fordelingen av politiske verv og poster på delstatsnivå vil være nøye fastsatt med henholdsvis 70 % NC og 10 % SPLM i nord og tilsvarende 70 % SPLM og 10 % NC i sør. Resten av vervene og postene skal fordeles på andre partier. I tillegg skal det sørlige Sudan ha selvstyre med en egen regional regjering og et parlament hvor SPLM har 70 % og NC har 15 % av plassene.

Et av de vanskeligste diskusjonstemaene er statusen til tvisteområdene Blue Nile, Nubafjellene (South Kordofan) og Abyei. Disse tre områdene tilhører geografisk Nord-Sudan, men de har en historisk, sosiokulturell og etnisk tilhørighet til Sør-Sudan. Mange her støtter SPLA. Forhandlingsløsningen for Blue Nile og Nuba er at disse provinsene innvilges en spesiell status med utvidet selvstyre og en 55-45-fordeling av politiske verv og poster mellom NC og SPLA. Guvernørvervene skal gå på omgang mellom partiene. For Abyei, hvor det finnes utvinnbare oljereserver, ble det utarbeidet en spesiell ordning. Området skal styres direkte av presidentadministrasjonen, men innbyggerne skal tilhøre både Western Kordofan (i nord) og Bahr El Ghazal (i sør).  På slutten av overgangsperioden vil innbyggerne gjennom en folkeavstemning få avgjøre hvilken provins de ønsker å bli en del av.

Fredsavtalen av 2005

I januar 2005 nådde partene frem til en endelig fredsavtale. Samtidig ble det oppnådd forsoning mellom Khartoum-regjeringen og NDA. Ny usikkerhet om fremtiden oppstod da SPLM/SPLAs leder Garang ble drept i en helikopterulykke i juli 2005. Bevegelsens nye leder Salva Kiir mangler Garangs karisma og autoritet. Hovedtrekkene fra fredsavtalen blir imidlertid iverksatt utover året 2005. Unntakstilstanden blir opphevet, og underhuset og overhuset i den nye nasjonalforsamling trådde sammen som forutsatt i fredsavtalen. Ny samlingsregjering er blitt innsatt med Beshir som president og Kiir som visepresident. Innad i SPLM blir imidlertid Kiir kraftig kritisert for å ha "gitt bort" de mest betydningsfulle statsrådspostene inklusive Ministry of Energy and Mining til NC. 

Det nye regionparlamentet for det selvstyrende Sør-Sudan og Kiirs dannelse av Sør-Sudans første regjering er starten på en overgangsperiode som vil vare i seks år frem til 2011. Ved slutten av overgangsperioden vil det bli avholdt en folkeavstemning i sør om hvorvidt Sør-Sudan skal forbli en del av Sudan, eller om regionen skal erklære selvstendighet. Usikkerheten om Kiirs intensjoner og autoritet har imidlertid spredt seg til nord hvor myndighetene tviler på om Kiir er i stand til å fremme et flertall i folkeavstemning for at Sør-Sudan skal forbli en del av Sudan. 

Et annet kompliserende element er at fredsavtalen mellom nord og sør kun ble fremforhandlet av Khartoum-regjeringen og SPLM. Mindre opprørsgrupper i sør så vel som opposisjonsgrupper i nord har ved flere tilfeller påpekt at de følte seg utelukket fra fredsforhandlingene. Umma-partiet har nektet å besette sine tiltenkte verv og poster i den nye samlingsregjeringen. Samtidig fortsetter urolighetene både i Øst-Sudan og i Darfur (se nedenfor) i Vest-Sudan. Dette truer GNUs posisjon som nasjonal samlingsregjering.

Svært få av de vervene og postene i samlingsregjeringen som gikk til SPLM, ble besatt av høyere rangerte medlemmer av SPLM. Disse personene tok i stedet opp poster i den nye selvstyreadministrasjonen i Sør-Sudan. En rekke aktører frykter derfor at SPLM for fremtiden vil konsentrere mye av sin politiske virksomhet i Sør-Sudan fremfor å bidra i det nye nasjonale styret i Khartoum.

I 2005 ble de første integrerte styrkene mellom Khartoum-regjeringen og SPLA dannet og utplassert i Khartoum og i de omtvistede områdene mellom nord og sør. FN har tatt på seg ansvaret for å verifisere og overvåke fredsprosessene. I den forbindelse har FN dannet UN Mission in the Sudan (UNMIS) som består av soldater fra mer enn 50 land. Antallet soldater har imidlertid vært uttilstrekkelig. 

Darfur

Darfur-konflikten oppsto som en ny væpnet konflikt i 2003. Darfur er et vidstrakt og svært fattig område i Vest-Sudan, som under Sudans selvstendighetsperiode har vært politisk marginalisert av myndighetene i Khartoum. Folketallet er beregnet til rundt 6 millioner, og befolkningen er i hovedsak muslimer. En av de største gruppene er baggara-folket, som er en fellesbetegnelse på ulike arabiske stammer i Øst-Sudan og Tchad som er kvegnomader (i motsetning til kamelnomader). Blant baggara-stammene er blant annet beni halba, beni hussein, tai´isha og rizeigat. I tillegg lever i Darfur de ikke-arabiske (sorte afrikanske) folkegruppene fur (som har gitt regionen sitt navn), zaghawa og masalit. Flere av folkegruppene har stammefrender i nabolandet Tsjad. 

Økonomien i Darfur er i hovedsak basert på selvbergingsjordbruk. Mens de ikke-arabiske folkegruppene hovedsakelig er bofaste bønder, er de arabisktalende gruppene for det meste nomadiske gjetere. Ørkenspredning har ført til stadig økende press på både beitemarkene og vannressursene, og gammel rivalisering mellom araberne og de ikke-arabiske stammene har blomstret opp. 

En gruppe som kaller seg selv for Sudan Liberation Movement/Army (SLM/SLA), har startet opp med geriljaangrep mot regjeringsstyrker og offentlige installasjoner. SLA har sin rekrutteringsbase hovedsakelig blant fur- og masalit-folket, og de hevder at myndighetene har unnlatt å forsvare deres landsbyer mot militsangrep (janjaweed) fra arabiske nomadestammer. En annen opprørsgruppe med basis i zaghawa-folket er aktiv under navnet Justice and Equality Movement (JEM). Mens JEM har en relativt nasjonalistisk islamistisk agenda, har SLA et mer sekulært ståsted. Etter flere måneder med begrenset konflikt, ble kampene på slutten av 2003 betydelig mer intensive og voldelige. I tillegg til de ordinære kampene mellom SLA, JEM og regjeringshæren, økte hyppigheten av janjaweedangrep mot sivile over hele Darfur. Flere rapporter tydet på at Khartoum-regjeringen utstyrte janjaweedgruppene med våpen og brukte dem som "stedfortredere" for å slå ned opprøret i Darfur.

Janjaweedangrepene spredte terror over hele regionen og forårsaket et stort antall døde. Mange flyktet fra sine hjem, og det utviklet seg en humanitær krise som FN på det tidspunktet kategoriserte som den mest alvorlige i verden. Ifølge vitnebeskrivelser fant typiske janjaweedangrep sted ved at grupper ankom landsbyer på hesteryggen eller i kjøretøyer og stjal eiendom, ødela matforråd, brant boligene og drepte mennene. Flere vitnebeskrivelser indikerer også systematiske voldtekter og i enkelte tilfeller kidnappinger av kvinner. De største ødeleggelsene er i de sentrale og vestlige delene av regionen.  Mellom 1,2 og 2 mill. mennesker lever som internt fordrevne eller som flyktninger i Tsjad, og dødeligheten i disse leirene er høy. 

I 2005 oppsto det maktkamper internt i både SLA og JEM. Det har vært arbeidet for å inkludere representanter for SPLM i fredssamtalene i håp om at deres deltakelse vil øke sjansene for at man når frem til en avtale om en fredelig løsning. Opprørernes mål er å oppnå en avtale om selvstyre tilsvarende avtalen om Sør-Sudan.

Situasjonen i Darfur fikk USA til å beskylde Khartoum-regjeringen for folkemord. De amerikanske sanksjonene mot Sudan ble forlenget samtidig som USA truet landet med enda hardere økonomiske straffetiltak. Også FNs daværende generalsekretær Kofi Annan kom med kraftig kritikk av Khartoum-regjeringen, bl.a. for å ha støttet Janjaweedgruppene fremfor å avvæpne dem slik Sikkerhetsrådet ved flere tilfeller har krevd at Khartoum-regjeringen skal gjøre. Annan rettet imidlertid også hard kritikk mot SLA for å angripe humanitære hjelpearbeidere og hjelpekolonner. African Union (AU) har på sin side tatt på seg ansvaret for å holde en fredsbevarende styrke på 7000 mann i Darfur. 

AU anklager både de sudanske myndighetene og opprørerne for brudd på våpenhvileavtaler. Den 13. oktober annonserte FN at de ville trekke ut det meste av sitt personell. Vest-Darfur anses som å være for farlig for at hjelpeorganisasjoner kan arbeide der. Konflikten har også spredd seg over grensen til Tsjad, hvor flere landsbyer har blitt angrepet. Den 23. desember 2005 erklærte Tsjad at landet var i en krigstilstand med Sudan. Den tsjadiske regjeringen anklaget Sudan både for støtte til janjaweedgrupper som forfulgte fur-flyktninger inn på Tsjads territorium, og for støtte til opprørsbevegelser innad i Tsjad.

Den sudanske regjeringen og opprørslederen Minni Arcua Minnawi (SLA) undertegnet en fredsavtale for Darfur 5. mai 2006. Utbrytergrupper fra SLM og JEM nektet å signere avtalen. Ifølge Amnesty forverret konflikten seg etter inngåelsen av avtalen. Karthoum-regjeringens motvilje mot en FN-styrke i Darfur er videre blitt opprettholdt på tross av sterke internasjonale reaksjoner. 

Opprør i Øst-Sudan

Et opprør i Øst-Sudan (hovedsakelig nær grensen mot Eritrea i delstatene Red Sea og Kassala) har mye av de samme årsakene som konflikten i Darfur. Også Øst-Sudan er som region politisk marginalisert av Khartoum-regjeringen. Opprørsgrupper har gått sammen om å danne en allianse, Eastern Front. Opprinnelig var SPLA den ledende organisasjonen i bevegelsen. Som følge av fredsavtalen i sør, forpliktet imidlertid SPLA seg til å trekke tilbake sine styrker. Lederrollene i Eastern Front ble deretter overtatt av Free Lions med base i rashaida-folket og Beja Congress med base i beja-folket. Begge disse folkegruppene er nomadiske muslimer som føler seg diskriminert av arabere. De ønsker både en bedre politisk representasjon i landets styre og en mer rettferdig fordeling av oljeinntektene. Konflikten ble trappet opp (på et høyere nivå) etter at 17 beja-demonstranter ble drept av politiet i Port Sudan i januar 2005. Også JEM har etablert seg som deltaker i Eastern Front. Eritrea yter beskyttelse og støtte til Eastern Front, noe som angivelig er gjengjeldelse for at Sudan støtter islamistiske elementer i Eritrea.

Oljen som utvinnes i det indre sørlige Sudan, transporteres via en rørledning til Port Sudan i Øst-Sudan, hvor den skipes ut. I Port Sudan finnes også oljerelatert industri som trues av opprørsbevegelsen. 

I oktober 2006 inngikk regjeringen og Eastern Front en fredsavtale (ESPA-Eastern Sudan Peace Agreement.

Sikkerhetssituasjonen i Sudan preges av konflikten mellom nord og sør, og av de regionale konfliktene i vest og øst. Særlig situasjonen i Darfur er bekymringsfull og preget av fortsatt konflikt. Ifølge UN Secretary General er situasjonen i de UNMIS-kontrollerte områdene generelt sett stabil, men i noen områder i enkelte av statene i sør er situasjonen ustabil og preget av konflikt. Sikkerhetssituasjonen i sør fremstår som mest problematisk i avgrensede områder i statene Central og West Equatoria, Jonglei, Upper Nile, Lakes samt North og West Bahr al Ghazal.

De fleste parter i både borgerkrigen mellom nord og sør og i de regionale konfliktene har begått grove overgrep mot sivilbefolkningen. Det forekommer alvorlige brudd på menneskerettighetene i Sudan, men situasjonen varierer regionene imellom. 

Demobiliseringen av militsgrupper og den manglende framdriften i etableringen av Joint Integrated Units har i en del områder i sør bidratt til konflikt. I tillegg er det et spørsmål hvilken status demobiliserte soldater har før de er blitt integrert i Joint Integrated Units. Ifølge UN Secretary General har det vært forsinkelser i etableringen av Joint Integrated Units særlig i Southern Kordofan og Blue Nile States. 

Mange av konfliktene som medfører tap av menneskeliv, henger nøye sammen med de sesongmessige vandringene de nomadiske gruppene er avhengige av for å skaffe vann og beite til dyrene. Disse gruppene kommer tradisjonelt hyppig i konflikt med hverandre og bofaste grupper. Tilstedeværelsen av UNMIS- personell har imidlertid bidratt til å dempe konfliktnivået og forhindret utviklingen av større konflikter. 

De fleste kildene påpeker at det er en viss lovløshet som blir begått av SPLA-soldater. Manglende lønnsutbetalinger og mangel på forsyninger har blant annet ført til at en del SPLA-soldater har stjålet matforsyninger beregnet på tilbakevendte flyktninger.

UN OCHA opplyser at den manglende kontrollen på ulønnede SPLA-soldater er den største trusselen i sør, og særlig gjelder dette i byen Yei i Bahr al Jebal (Central Equatoria). Til tross for intervensjon fra den sørsudanske regjeringen, har lovløsheten her vært økende. Samtidig er avvæpningsprosessen håndtert dårlig særlig på myndighetsnivå i Juba, og dette har medført en forverret sikkerhetssituasjon som har vanskeliggjort hjelpearbeid

I områder i delstaten Equatoria ble det meldt om at den ugandiske Lord´s Resistance Army (LRA) bidro til manglende sikkerhet, og at LRA også har baser i Sør-Sudan.

Flyktninger og internt fordrevne

Borgerkrigene i Sudan har forårsaket det største antallet internt fordrevne personer i verden i dag. Trusselen om væpnede angrep på sivilbefolkningen fra de ulike partene i konflikten har vært hovedårsaken til det store antallet. 

De fordrevne er i hovedsak ikke samlet i leirer. Det eksisterer derfor ikke nøyaktige tall på hvor mange de er, men IDMC har beregnet at tallet pr. 2006 er 5 355 000, det samme som året før. I løpet av 2006 har imidlertid 800 000 vendt tilbake til sine hjem i Sudan i løpet av året, samtidig som nye folkebevegelser har sørget for at det totale antallet internt fordrevne forblir høyt. De som vender hjem igjen returnerer i stor grad til krigsherjede landsbygdområder hvor svært lite av infrastrukturen er intakt. De nye selvstyremyndighetene i Sør-Sudan har ingen mulighet til å ta seg av store mengder fordrevne som vender tilbake. UNMIS har som en av sine oppgaver å gi støtte til de som frivillig vender tilbake. UNMIS har imidlertid få ressurser tilgjengelig i dette arbeidet. UN Secretary General påpekte i april 2007 at antallet tilbakevendte ligger under målsetningen grunnet blant annet manglende fasiliteter i forbindelse med avreise fra leirene i Khartoum og forsinket finansiering fra landets myndigheter. 

Hovedkonflikten mellom Khartoum-regjeringen og SPLM/SPLA har alene ført til 4 mill. internt fordrevne og 500 000 flyktninger til nabolandene. I og rundt hovedstaden Khartoum finnes mellom 1,8 og 2 mill. internt fordrevne personer. Dette tilsvarer ca 40 % av byens befolkning. De fleste kommer fra Equatoria, Central, Kordofan og Bahr el Ghazal. Rundt 270 000 holder til i fire spesielt opprettede leierer, mens resten lever under elendige kår i slumbyer.

I forbindelse med den første borgerkrigen 1955-1972 flyktet de fleste til nabolandene. Da borgerkrigen blusset opp igjen i 1983, valgte et stort antall flyktninger å ikke forlate landet. Mange tok opphold i området rundt Khartoum. På 80-tallet var en stor andel av disse fordrevne personer fra befolkningsgruppene dinka, shilluk og nuer, som hadde flyktet fra arabiske militser som opererte med støtte fra regjeringen for å bekjempe SPLA. Under borgerkrigen foregikk det en permanent strøm av personer fra det sørlige Sudan til Kordofan og Darfur, og derfra videre til Khartoum. Dette skapte en rekke humanitære problemer. Ifølge IDMC har ca en tredjedel av de internt fordrevne i hovedstaden ikke adgang til helsetjenester, og ca 75 % har ikke jobb. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Khartoum rapporteres å være relativt god, men menneskerettighetssituasjonen i leirene for de internt fordrevne er ikke tilfredsstillende. En rekke menneskerettighetsorganisasjoner hevder at det har vært foretatt arrestasjoner av studenter og andre personer fra Darfur som oppholder seg i hovedstaden. Dette knyttes først og fremst til opposisjonell virksomhet, og ikke til (en) etnisk tilhørighet til noen av gruppene i Darfur-regionen. 

I Darfur er rundt 1/3 av befolkningen berørt av konflikten som startet i 2003. Det er beregnet at det finnes 1,8 mill internt fordrevne og ytterligere 220 000 flyktninger i Tsjad.

I delstatene Unity/Western Upper Nile er det rapporter om massiv fordriving i perioden 2002-04 knyttet til oljeutvinning i området. For eksempel ble 100 000 personer i 2004 fordrevet etter bruken av den brente jords taktikk i Upper Nile. I Øst-Sudan er det av FN beregnet at det pr. 2005 finnes 76 000 internt fordrevne i Kassala og 277 000 i det tørkerammede Red Sea.

Kvinner og barns situasjon

Den største andelen av de fordrevne er kvinner og barn. Sudan har et av verdens verste rulleblad når det gjelder bortføringer av barn, med 12 000 rapporterte tilfeller. I tillegg er det et stort antall barn som blir etterlatt i byene etter at foreldrene vender tilbake til landsbygda på grunn av manglende jobbtilbud i byene. I 2002 beregnet FN at det var 17 000 barnesoldater (inklusive jenter) i Sudan.

Ifølge blant annet Global IDP er kvinner i Darfur utsatt for kidnappinger og seksuell vold. De fleste overgrepene utføres av væpnede militsgrupper. Mange av overgrepene skjer når kvinnene er ute på vedsanking. Det er også vanlig at kvinner blir voldtatt enkeltvis eller i grupper under tvungent påsyn av mannlige familiemedlemmer. De fleste rammede tilhører fur- zaghawa-, massalit-, jebel- og aranga-folket. I de tilfeller hvor overgriperne er identifisert, tilhører disse enten de sudanske væpnede styrker eller janjaweedmilitsene. 

Mange landsbyer er enten systematisk brent ned, eller så er befolkningen jagd ut og husene overtatt av angriperne. Hundrevis av landsbyer er helt eller delvis ødelagt av janjaweedmilitsen. Politistyrker har tilsynelatende vært passive tilskuere til overgrepene. Myndighetene har på sin side anklaget de internt fordrevne for å være lite villige til å samarbeide, og opprørsgruppene har blitt anklaget for å bruke internt fordrevne som baser for angrep mot myndighetene.

Arrangerte ekteskap er vanlig i de fleste sosiale lag i Sudan, men skillet mellom arrangert ekteskap og tvang kan i praksis være uklart. Den sudanske familieloven Muslim Personal Law Act 1991 er basert på sharia og stiller tre vilkår for et gyldig ekteskap: begge parter må samtykke, partene må være over minstealder, som er 18 for menn og 16 for kvinner, samt at ekteskapskontrakten må bekjentgjøres, undertegnes og bekreftes av to muslimske vitner.

Miner

Antipersonellminer har i utstrakt grad vært brukt av alle de krigførende partene i Sør-Sudan og i de omtvistede områdene Nubafjellene, Abyei og Blue Nile. I den senere tid har miner også blitt lagt ut langs grensene mot Tsjad, Eritrea, Libya og Uganda. Problemet med minene forsterkes av at militser og leiesoldater ikke føler seg bundet av avtalene mellom Khartoum-regjeringen og SPLA. UN Secretary General rapporterte i april 2007 at UNMIS sitt landmineteam hadde klarert mer enn 10 millioner kvadratmeter av antatt risikofylt område. 

Rettssystemet

Sharia er en kilde til lovgivning også ifølge den nye konstitusjonen av 1999, til tross for at konstitusjonen åpner for religionsfrihet. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad Sharia blir etterfulgt i rettsystemet utover anvendelsen innen familielovgivning. Stadig nye dekreter og lover gjør det vanskelig å vite hva som er gjeldende rett. Sudan har også militære domstoler som ikke tilfredsstiller kravene til en rettferdig rettergang. Det har vært tilfeller hvor sivile er blitt dømt av militære domstoler. 

Ifølge fredsavtalen av 2005 er Sør-Sudan unndratt fra sharialovgivningen. Det samme gjelder personer fra sør som oppholder seg i Khartoum. SPLM er ansvarlig for et eget rettsystem i Sør-Sudan. Også tradisjonelle "dommere" og eldreråd anerkjennes.

Militærtjeneste

I hele interimsperioden fram til folkeavstemningen i 2011 om Sør-Sudans endelige status vil Sudan ha tre væpnede styrker: Sudan Armed Forces (SAF - under GNU), Sudan People´s Liberation Army (under SPLM/GOSS) og Joint Integrated Units (under en felles kommando).  Samtidig forplikter partene seg til demobilisering og reintegrering av soldater i det sivile samfunnet. 

Det er tre former for militærtjeneste i Sudan. Hæren består hovedsakelig av profesjonelle og lønnede soldater, som i all hovedsak er frivillige. Dette utgjør kjernen i regimets militære styrker. I tillegg er det verneplikt til Nasjonaltjenesten (Compulsory National Service, CNS) som består innledningsvis av en tre måneder lang rekruttskole med militær trening. Etter dette overføres den vernepliktige til reservestyrkene og kan enten bli tillagt sivil eller militær tjeneste. En viktig oppgave er for tiden å vokte oljeledningene. Popular Defence Forces (PDF) ble opprettet etter kuppet i 1989 som en paramilitær styrke under hærens kontroll. PDF er religiøst preget og treningen er innrettet mot å utkjempe hellig krig, jihad. Tjeneste i PDF er siden 1992 obligatorisk for studenter ved de høyere lærestedene og for offentlig ansatte. 

Det har vært obligatorisk verneplikt i Sudan siden 1971, men lovgivningen ble i liten grad håndhevet før kuppet i 1989. Verneplikten omfatter menn i alderen 18-33 år, og tjenestetiden varierer noe avhengig av rekruttenes bakgrunn. Med unntak av kvinnelige medisinstudenter har kvinner generelt ikke vært forpliktet til å gjennomføre verneplikt. Men kvinner ansatt i offentlig sektor og i statseide bedrifter må gjennomføre trening i PDF. 

Rekruttering til det militære har foregått på ulike måter. Eksempelvis gjennom skolene, arbeidsgiver eller ved frivillig rekruttering. Fra 1990-tallet og framover gjennomførte sudanske myndigheter omfattende rekrutteringsaksjoner og tvangsrekruttering grunnet den pågående borgerkrigen og det daværende behovet for soldater. 

Det finnes ikke grunnlag for fritak av samvittighetsgrunner i Sudan. Strafferammen for unnvikelse og desertering har en øvre strafferamme på tre års fengsel og bøter. Ifølge Udlændingestyrelsen er det få tilfeller hvor personer som unndrar seg trening/tjeneste, blir idømt fengselsstraff. De blir vanligvis sendt til tjeneste under overvåkning. 

Deltakelse i krigstjeneste

I forbindelse med borgerkrigen i sør brukte myndighetene i stor grad ulike allierte militsgrupper og frivillige, men til tross for dette ble også vernepliktige rekrutter brukt i krigen. I Darfur har regjeringssoldater og PDF-soldater, ofte i samarbeid med arabiske militsgrupper, vært engasjert i en rekke aksjoner rettet både mot sivile mål og mot opprørsgruppene SLA og JEM. Ifølge en kilde er 10 % av hæren i aktiv tjeneste.

Ytringsfrihet

Etter kuppet i 1989 ble pressesensur innført i Sudan, og kun myndighetskontrollerte medier ble tillatt. I mai 2000 ble 1993 Press and Publication Law endret, endringen medførte blant annet et forbud mot å skrive om hæren. Den direkte sensuren ble opphevet i 2001. Journalister ble i perioden 2000/2001 ofte utsatt for trakassering, arrestasjoner og tilfeldig forvaring. Også i 2003 og 2004 var det flere tilfeller av arrestasjoner av journalister og stengning av aviser. SOAT rapporterte i mai 2005 at sikkerhetstjenesten hadde økt sin trakassering av journalister, og flere aviser fikk også forbud mot å dekke opptøyene i august 2005 etter John Garangs død. 

Politisk opposisjon og arrestasjon

Det er relativt lett for sudanere å skaffe seg medlemsbevis i opposisjonspartier. Det er to måter å være medlem av, eller sympatisere med, politiske partier på. Den ene er at man blir overbevist om standpunkter, at man blir en del av miljøer som støtter et parti og dermed selv også blir en sympatisør. En annen måte er at man støtter et parti fordi familien tradisjonelt sett har støttet partiet. Sudan har i afrikansk målestokk hatt politiske partier veldig lenge slik at de ikke bare målbærer rent politiske verdier, men også sier noe om sosial og kulturell tilhørighet. 

Partipolitisk aktivitet i perioden 1989 til mars 2000 var nærmest umulig. I mars 2000 vedtok regjeringen Political Organisation Act, hvorunder 33 politiske partier ble registrert. Til tross for dette er det mange begrensninger på partipolitisk aktivitet. 

Hassan al Turabis parti, Popular National Congress (PNC; skiftet navn til Popular Congress (PC)), har de senere årene vært den mest utsatte gruppen i Sudan. Andre medlemmer av opposisjonen og andre som gjennom konkrete politiske aktiviteter uttrykker dissens eller kritiserer regimet, kan også være utsatt. Graden av overgrep man kan bli utsatt for, avhenger av i hvilken grad man anses for å utgjøre en trussel mot regimet.

Det er sjelden at politiske opposisjonelle blir arrestert som resultat av en rettsavgjørelse. De fleste arrestasjoner blir foretatt uten arrestordre. Det forekommer at sikkerhetsstyrkene holder personer i opptil tre måneder uten siktelse og uten dom. Ifølge Amnesty kan man holdes i forvaring i inntil ni måneder uten tiltale eller dom og uten å ha kontakt med verden utenfor.

I de største byene nord og øst i Sudan, har det utviklet seg en praksis med deltidsarrestasjoner. Daglig innkalles politiske opposisjonelle, eller folk som mistenkes for å være opposisjonelle, til et av sikkerhetstjenestenes kontorer. De blir sittende fra morgen til kveld uten at det blir foretatt noe avhør eller at det blir tatt ut noen siktelse. Dette medfører at man saboterer de anholdtes muligheter til å utføre sitt arbeid og til å føre et sosialt liv. Det har også blitt rapportert en økning i tilfeller hvor islamske studentmilitser bortfører og/eller torturerer mistenkte opposisjonelle studenter uten at de blir stilt til ansvar for sine handlinger. 

Anholdelsens/arrestasjonens varighet avhenger av hva man har blitt beskyldt for å gjøre. Den vanligste beskyldningen som rettes mot politisk lite aktive personer, er at man har hatt kontakt med eller spionert for opposisjonspartier, eller at man har overlevert informasjon til utlendinger som har gitt et negativt bilde av menneskerettighetssituasjonen i Sudan. I slike tilfeller er forvaringstiden vanligvis kort, noen få dager til et par uker. Hvis den anholdte er mistenkt for et høyere politisk aktivitetsnivå, spesielt innen de militære delene av opposisjonen, vil man kunne bli anholdt i alt fra et par måneder til flere år. Da vil også ofte den fysiske behandlingen (som) man får, være verre.
Når man blir løslatt, er det på visse betingelser. Man må rapportere til nærmeste sikkerhetstjeneste for en lengre periode, og man må gi informasjon om familiemedlemmer, om arbeidsplassen, om venner osv. Dessuten får man ofte begrensninger på bevegelsesfriheten, og man må forplikte seg til å ikke delta i aktiviteter som kan oppleves som regimekritiske. Meldeplikten varer i et par måneder og opp til et halvt år, men sjelden lenger enn et halvt år. Det er ikke uvanlig at sikkerhetspolitiet foretar hjemmevisitter etter at man er sluppet fri, og opprettholder et press mot den løslatte.

Fengslene i Sudan er gjennomgående svært dårlige. Ifølge US Department of State er de generelt overfylte, og forholdene er harde og livstruende. De sanitære forholdene, helsetilbudet og maten beskrives jevnt over som utilstrekkelig.  

Sosioøkonomiske forhold

Sudan er i hovedsak et landbruksland hvor jordbruk, husdyrhold og skogbruk til selvberging står sentralt i økonomien. Sudan er sterkt avhengig av bistand og nødhjelp fra utlandet. Slik bistand har tidvis blitt holdt tilbake av ulike donorer grunnet politiske forhold.

Krig, konflikt og tørke har medført en tidvis kritisk humanitær situasjon for deler av befolkningen, på tross av de rike naturforekomstene. I tillegg til krig og uroligheter er det svært ødelagte transportnettet en viktig årsak til den manglende økonomiske utviklingen i landet. 

Sudan er rangert som nummer 141 på UNDPs Human Development Index for 2006. Omfanget av utdanning og helsestell er sparsomt og tilfredsstiller på ingen måte behovene. Analfabetisme er svært vanlig. 

Antallet sudanske asylsøkere har vært relativt stabilt i en årrekke. I 2006 kom det 36 asylsøkere til Norge fra Sudan, mot 45 året før. Det er en overvekt av menn blant de sudanske asylsøkerne i Norge. 

Unndragelse av militærtjeneste og frykt for straffereaksjoner som en konsekvens av dette anføres av en rekke av søkerne. Blant disse sakene har det også forekommet anførsler om frykt for å bli sendt til fronten i Sør-Sudan. 

Mistanke om opposisjonell virksomhet og frykt for å bli fengslet og eventuelt mishandlet anføres først og fremst av mannlige søkere. 

Søkere fra både Sør-Sudan og Darfur oppgir krigshandlinger og angrep fra milits på sine landsbyer som beskyttelsesgrunn. Blant søkere fra Darfur anføres særlig frykt for janjaweed-militser. 

Blant de kvinnelige søkerne forekommer anførsler knyttet til frykt for tvangsekteskap og andre æresrelaterte problemstillinger, som frykt for represalier etter å ha brutt ut av ekteskap.

Informasjonstilgangen hva gjelder politiske og sikkerhetsmessige forhold i Sudan generelt er relativt god. Det kan være noe mer begrenset tilgang på enkelte temaer som for eksempel knytter seg til kultur/tradisjon for enkelte etniske grupper, men det finnes gode fagmiljøer i Norge og utlandet som kan konsulteres om dette.

Dette notatet baserer seg på åpne kilder, blant annet BBC News, Economist Intelligence Unit, IDMC, UK Home Office, International Crisis Group, Flyktninghjelpen, Leger uten grenser, UN Secretary General, Landguiden (betalingstjeneste), Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon.

Landinfo har ikke vært på fact-findingreise til Sudan. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.